ENERGIPOLITISK.NO

En noe justert versjon av kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv den 27.11.2015

 

På 70-tallet var vår miljøpolitiske «ledestjerne» at «biologisk mangfold er alt miljøverns mor». Det er god miljøpolitikk å verne regnskog i Amazonas. Men hvordan skjøtter vi våre egne skoger?

Midt på 90-tallet ledet jeg Olje- og energidepartementets interdepartementale arbeidsgruppe for bioenergi. Både Landbruks- og Miljøverndepartementet deltok med kompetanse om skog og biologisk mangfold. Men vi stilte ikke spørsmålet om hvilken effekt uttak av bioenergi fra skogen får på atmosfærens innhold av CO2.

Premissen for arbeidet var at bioenergi er klimagunstig fordi det kan erstatte fossile brensler. I ettertid har det kommet tanker om at dette kanskje ikke er en riktig tenkemåte. Jeg viser i den forbindelse til min kronikk om dette tema i bladet ENERGI i 2008.

Men først de siste 5 årene har forskningsmiljøene (Bjart Holtsmark, SSB og andre) fått anledning til å analysere den reelle effekten inngående. Konklusjonen vi la til grunn for 20 år siden må endres. Vi ser nå at høsting av bioenergi kan begrense skogens opptak og lagring av CO2 i tillegg til at forbrenning av bioenergi tilfører atmosfæren CO2. Regjeringens inkludering av skog i klimaregnskapet er et skritt i riktig retning, men fanger ikke opp alle sider av skogens klimarolle.

Skogen er klodens naturlige CO2-stabilisator. Økt CO2 i atmosfæren øker skogens vekst og opptak av CO2. Veksten forsterkes når klimaendringene gir økt temperatur og nedbør. Denne naturgitte effekten er en betydelig faktor sett i forhold til klimapolitiske tiltak og gir en automatisk, global respons på økt CO2 i atmosfæren

Når vi høster skogen tar vi ut tømmeret, men hogstavfall ligger igjen, råtner og slipper ut blant annet metan som er en klimagass med større effekt enn CO2. Det samme skjer med røttene som ikke lenger har et tre som skal forsørges med næringsstoffer. Brenner vi avfallet forseres denne prosessen og lagret CO2 i treavfallet kommer raskere tilbake til atmosfæren.

Det tar flere år før tilveksten i nye trær absorberer mer CO2 enn avfall og røtter slipper ut av klimagasser. Men trærne vokser raskere jo større de blir. Det blir stadig flere røtter og blader som bidrar til et økende opptak av CO2 fra atmosfæren. Når trærne blir høyere blir det stadig tyngre å frakte næringsstoffer fra rot til topp og veksten stagnerer. Det er forskjeller mellom ulike tretyper, men en god tommelfingerregel for norsk skog er 150 år. Da er trærnes lager av CO2 nær sitt maksimale.

En god klimaforvaltning må også ta hensyn til at skogens gjennomsnittlig årlig opptak av CO2 ,mellom hver hogst, er høyest etter om lag 135 år. Hvis vi brenner trevirke til energiformål vender den absorberte CO2 tilbake atmosfæren. Da er vi like langt. Atmosfæren ser ikke forskjell på om CO2-molekylene kommer fra trær, olje, kull eller gass. Det er vårt behov for energi som er drivkraften bak utslipp av CO2. Det avgjørende er hvor mye CO2 som slippes ut for hver nyttiggjort energimengde. I en slik sammenheng kommer bioenergi dårlig ut i forhold til fossil energi. Også utslippene av CO2 fra brenning av kull vil bli tatt opp av skogens vekst i konkurranse med CO2 utslippene fra bruken av gass, olje og forbrenning av trevirke til energiformål.

Ved dagens skogsdrift hogges trærne når de er 90 og ikke 135 år gamle. Dagens skogsdrift fratar derfor skogen mulighet til å absorbere mest mulig CO2 fra atmosfæren. Det er klimapolitisk like ille som å slippe ut CO2. I tillegg vil hogst ved 90-års alder føre til at skog, med variert alderssammensetning, lagre mindre CO2 enn om den fikk vokse noen tiår til. Figur 1 illustrerer disse effektene. For «tidlig» høsting av trevirke for energiformål må belastes med en klimaavgift som likestiller bioenergi og fossile brenslers påvirkning på atmosfærens CO2.

I FN-systemet betraktes uttak av bioenergi som et «karbonlån» som må betales tilbake med raskest mulig tilvekst. Men i så fall risikerer vi å prioriterer en skogforvaltning som årlig lagrer mindre karbon og opptar mindre CO2 fra atmosfæren enn en gammel skog med høyt biologisk mangfold. En slik praksis bør ikke legges til grunn for norsk klimapolitikk. Klimamøtet i Paris i desember må revurdere dette prinsippet.

Vi bruker mange klimamilliarder på å utforske måter å samle CO2 fra avgassene i fossile kraftverk og pumpe den ned i oljereservoar. Kostnadene ved dette gir et bilde på hvor verdifult skogens lager av CO2 er. Bruk av trevirke som bygningsmateriale er en god måte å lagre CO2 fra skog som høstes.

I figur 2 er det vist en grov skisse av hvordan en klimaavgift kan slå ut på energiproduksjon fra forbrenning av kull, olje, gass og biomasse fra skog med ulik alder. Det forutsetts at uttak av biomasse fra skog betaler for endringene i skogens påvirkning av atmosfærens av CO2-balanse sammenlignet med gammel, artsrik skog. Det er en forenklet fremstilling, men konklusjonen er at bioenergi er mindre klimavennlig enn fossil energi.

CO2-effekten av å anvende bioenergi varierer i ulike analyser, men analysene glemmer å se bioenergi i det store bildet. Man ser ikke skogen for bare trær.

Skog som høstes optimalt med hensyn på CO2 har et stort biologisk mangfold. Regnskogene bidrar til et viktig globalt, biologisk mangfold. Men også på de nordlige delene av kloden har mangfoldet miljømessig verdi og skogene er et viktig globalt opptak og lager for CO2. Skogbunn og myr bygger årlig opp et stadig større CO2-lager. Vi må ta inn over oss at kullet som hentes opp fra gruvene en var gang biologisk materiale på klodens overflate.

Betaler vi for å bevare regnskogen må vi også kunne betale de norske skogeierne for å la skogen ta opp og lagre mest mulig CO2 i løpet av skogenes evigvarende livssykluser. Men det vil årlig kreve noen ekstra, kontroversielle milliarder til landbrukssubsidier.

Da gir det kanskje mer politisk velvære å sende oljepenger til Amazonas?