Dead-lock for energiomleggingen?

Publisert i ENERGI – februar 2009

 

Olje- og energidepartementet har bestemt at når NVE vurderer den samfunnsøkonomiske verdi av fjernvarme som erstatter elektrisk oppvarming, skal kapitalkostnadene for distribusjon av elektrisitet ignoreres fordi disse er ”sunk cost”.

 

Dette synes ved første øyekast som en logisk konklusjon, linjene henger jo der og kan ikke fjernes uten dramatiske konsekvenser. Men la oss se litt nærmere på problemstillingen. Prinsippet har stor betydning for konkurransen i varmemarkedet og utviklingen av energisektoren.

 

Strømførende ledninger har begrenset fysisk levetid. Alle investeringer har sitt motstykke i et regnskap i form av avskrivinger og renter. Utgifter må betales. At man betaler for sin bruk er et godt prinsipp.

 

Det krever relativt små tilleggsinvesteringer for at distribusjonssystemet skal klare å overføre elektrisitet til oppvarming. Men brukstiden er lav. Kapitalkostnadene som sikrer tilførsel på kalde dager er betydelig per kWh. En samfunnsøkonomisk vurdering av elektrisk oppvarming med eller uten kapitalkostnader kan være avgjørende for prioriteringen mellom elektrisk oppvarming og omlegging til annen fornybar energi.

 

Distribusjonsnettet bygges ut trinnvis, over lang tid, for å tilpasses forbruksøkning og ny bebyggelse. Utskifting av anleggsdeler som har nådd sin levealder skjer gradvis. Men man kommer aldri i en situasjon hvor alle tilleggsinvesteringene knyttet til elektrisk oppvarming skal skiftes ut samtidig. Bare da kan de fulle kostnadene ved fortsatt elektrisk oppvarming vurderes opp mot alternativ oppvarming.

 

Nettinvesteringene vil oppfattes som ”sunk cost” når behovet for fornying ligger langt fram i tid og alternativ oppvarming må konkurrere mot variable kostnader i distribusjonsnettet for el uten tillegg for investeringskostnadene.

 

Regjeringen har mål for omlegging av energibruken. Samtidig praktiseres et kostnadsprinsipp som svekker lønnsomheten av alternativene til elektrisk oppvarming. Elektrisk oppvarming får en permanent, strukturell kostnadsfordel med et insentiv som gir avvik fra det som kan gi den beste samfunnsøkonomiske tilpasningen på lang sikt. Dette er en ”dead-lock” situasjon. Motstridende prinsipper hindrer langsiktig effektivitet. Det spesielle er at Olje- og energidepartementet sitter med ansvaret for begge prinsippene.

 

Det som er riktig på kort sikt blir feil på lang sikt. Jeg har lett etter eksempler på lignende situasjoner hvor myndighetene har løst en slik gordisk knute. Og jeg fant et, av alle steder på reise med NSB på Sørlandsbanen. I hyggelige samtaler med konduktørene kommer vi alltid med et hjertesukk om at det ikke lenger går nattog mellom Oslo og Kristiansand. Og dessuten er det blitt så dyrt, sier jeg, selv om kupeen er utmerket. Det skyldes at NSB ikke får bruke statssubsidier på sovekupeer, svarer konduktøren. Ikke det? Sover man bedre uten statssubsidier på samvittigheten? Mulig det, men en sovevogn konkurrerer med hotellene, og da vil subsidiene skape urettvis konkurranse.

 

Nå så! Her har vi to statlig eide infrastrukturer med økonomiske rammer styrt av myndighetene. I det ene selskapet kreves et klart skille mellom den regulerte økonomien og der hvor man beveger seg inn på områder med konkurranse. I det andre tilfellet tillater man en økonomisk sammenblanding av den delen av virksomheten som deltar i et konkurransepreget marked og den delen som er naturlig monopol. Vi godtar dermed intern kryssubsidiering som velter deler av kostnadene for elektrisk oppvarming over på kunder som velger annen varme.

 

Dette tyder på en uklar og inkonsistent, håndheving av konkurranseregler. Som flittig bruker av Sørlandsbanen er det fristende å gi støtte til OED sin praktisering av konkurranseprinsipper. Men i fornuftens navn – konkurransedirektør Knut Eggum Johansen bør se på saken.