EN NY ENERGIMELDING – tar den forbrukernes eller kraftutbyggernes parti?

Den nye energimeldingen vil etter alt å dømme komme fredag 15. april.Mange har ventet i spenning. Forventninger har bygget seg opp. Etter mange år uten energimeldinger bør det komme mye nytt.

Energisituasjonen har i flere år utviklet seg på en måte som har skapt mange spørsmål. Derfor venter jeg at meldingen vil gi mange svar. Her er noen tanker jeg har gjort meg i ventetiden.   Energipolitikk dreier seg om å balansere økonomi og miljøhensyn. Men en energimelding må også gi en politisk begrunnelse for den økonomiske fordelingen av energisektorens verdiskapning.

Det er lenge siden forrige energimelding. Som nyansatt konsulent i Miljøverndepartementet ble jeg involvert i energimeldingen fra 1980. Helt fra 60-tallet var meldingene en krangel om strømprognoser og hvor mye kraft som trengtes for å sikre nok strøm i kalde, tørre vintre. Slik også i 1980. Mange dyre prosjekter ble bygget ut før de billigste. Forbrukerne måtte betale uansett. Miljøkonflikter tok man lite hensyn til. Men Altasaken satte fokus på manglende konsistens i bransjens prioritering. Vi laget en Stortingsmelding om «Samlet Plan» som prioriterte økonomi og miljø på en bedre måte. Jeg fikk inn i meldingen en tekst om at et kraftmarked kunne gi et bedre samsvar mellom strømpriser og utbyggingskostnad. OED mislikte sterkt at MD kom med slike kjetterske markedstanker, men frøet var sådd.

Da jeg ble ansatt i OED i 1988 hadde tanken om et kraftmarked slått rot også der. Jeg ble satt på saken og skrev en «sosialdemokratisk» energilov i 1989 som ikke ble vedtatt og en «borgerlig» energilov i 1990 som ble vedtatt og iverksatt fra 1991. Den dagen Stortinget vedtok energiloven pustet vi lettet ut. «Endelig slipper vi å lage flere energimeldinger». Hvor naiv kan en embetsmann være?

Men loven gjorde jobben sin den. Det tok 15 år før kraftoverskuddet fra «energimeldingenes» tidsepoke ble «spist opp» av en etterspørsel som steg saktere enn forutsatt. I nesten 20 år var det aldri fare for rasjonering. Finansdepartementets grunnrenteskatt synliggjør den ekstra verdien som ligger i de billige kraftprosjektene naturen har gitt oss – et par titalls milliarder årlig. Pengene ligger så trygt gjemt i kraftselskapenes konsernregnskap at få får øye på dem. En slik idyll kunne jo ikke var evig. Klimapolitikk og EUs direktiv om fornybar energi brakte nye elementer inn i energipolitikken. Det er blitt som før Altasaken.

Politikken og ikke markedet styrer utviklingen av kraftsystemet. EUs fornybardirektiv styrer både investeringer og strømkundenes kostnad. Milliarder investeres, men hvem betaler og hvem får nytten? Energimeldingen må klargjøre hvordan målene for energisektoren belaster vanlige strømbrukere. La meg liste opp noen problemstillinger:

Hvordan kan energilovens nasjonale formål om samfunnsøkonomisk rasjonalitet brukes som et juridisk redskap for å godkjenne prosjekter som skal oppfylle en internasjonal avtale med EU? Vannkraften har en nasjonal plan som prioriterer etter både økonomi og miljø. En slik plan for vindkraft finnes bare delvis, på fylkesnivå. En samlet plan for vind ble ønsket av MD alt midt på 90-tallet, men OED sa nei. Hvordan kan vi i dag sikre at utbyggingen av vindkraft ivaretar nasjonale miljøhensyn på en samfunnsmessig rasjonell måte slik energiloven forutsetter?

Nord Pool kan gi oss statistikk over produksjon av vindkraft hver eneste time året rundt for alle skandinaviske land og i Baltikum. Bare ikke for Norge. Offentligheten vet derfor lite om hvordan vindkraften påvirker kraftsystemets totale kostnader. Norske strømbrukere finansierer om lag halvparten av kostnadene gjennom pliktkjøp av grønne sertifikater. Hvorfor skjermes allmennheten for innsyn i kostnadsbildet for vindkraften?

Utbyggingen av 13 TWh fornybar kraft, pålagt av EU, vil gi en krafteksport som krever investeringer i sentralnettet til en kostnad av flere titalls milliarder kroner de nærmeste årene. Strømkundene finansierer i dag 80% av kostnadene i kraftnettet. Skal de fortsatt finansiere investeringer de ikke får nytte av selv? NVE varsler minst 25% økt lokal nettleie for å styrke nettets evne til å klare effekttopper. Under arbeidet med energiloven høsten 1988 pekte jeg på nytten av ny måleteknologi. Teknologien, AMS, kan bidra til å redusere investeringer og kostnader, men kommer først i 2017. Hvis nettet allerede er forsterket er slike tiltak ulønnsomme og strømkundene mister muligheten til selv å redusere sine kostnader. Hvordan sikrer OED en riktig rekkefølge på slike «gjensidig utelukkende» investeringer?

Endelig – 25 år etter energiloven – får vi et selskapsskille mellom lokalt nett og kraftproduksjon. Noe vi ønsket, men ikke våget, da vi foreslo energiloven. Privatiseringsdebatt og partipolitisk polarisering ville gi risiko for at loven ikke ble vedtatt og samfunnsøkonomien ville tape. Men hvorfor kan ikke de lokale strømkundene, i dag, like godt få et felles eierskap til sitt lokale distribusjonsnett, siden de i mange tiår allerede har finansiert det 100%? Strømkundene skal i årene fremover betale rundt 50 milliarder kroner for grønne sertifikater. I første omgang vil det gi lave priser og svekket økonomi for kraftbransjen. Men med flere kabler til utlandet vil prisen stige, og økt grunnrente vil gi økonomisk gode, grønne tider for bransjen. Hvorfor kan ikke bransjen selv finansiere den grønne energien gjennom redusert grunnrente(skatt)? Kan ikke vi strømkunder i det minste få tilbake noen få, små milliarder av vår rause bistand? Vær så snill!

Det grønne skiftet gir håp i en tid hvor oljenæringen ser mørkt på fremtiden. Men må vi bruke hele landet vårt til energiformål? Vi skryter av vakre fjorder og urørt natur. Nå kommer utlendingene for å se. Turistnæringen står foran en sterk vekst. Vi må ta vare på det som trekker turistene. Energimeldingen må ha en vurdering av de langsiktige konsekvensene for turistnæringen av å bygge vindmøller på knausene langs kysten. Statkraft skal bygge Europas største vindkraftanlegg på Fosen i Trøndelag for 11 milliarder. Statnett må bygge nye nett for 3 milliarder. Norske strømbrukere er pliktige til å kjøpe grønne sertifikater for rundt 6-8 milliarder kroner fra vindparkene i denne satsingen. Både nord- og sydgående Hurtigrute passerer rett under en knaus med 30 av de gigantiske vindmøllene. Da blir det vel jubel på dekket?

Hurtigruta besøker vindmøller på Fosen

Hurtigruta besøker vindmøller på Fosen

Kartutsnittet viser en halvøy på Fosen hvor det skal plasseres 30 vindmøller. De døde prikkene viser hvor Hurtigruten passerer.

One comment