Eremitter med tilknytningsrett?

Publisert i ENERGI – mai 2009

 

Med stor begeistring ble Senterpartiets landsmøte informert om at en ensom ungkar fra programmet ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”, skulle få strømforsyning til sitt avsidesliggende småbruk. Men Aftenposten heller malurt i begeret. 4 millioner kroner koster det og strømbrukerne i det lokale nettet må belastes med 70 kroner hver i 40 år.

 

Denne saken har flere interessante sider. Hvor langt skal tilknytingsplikten gå? Hvordan utjevne nettkostnader? Hvilke kunder skal betale anleggsbidrag? Hvordan balansere prisutjevning mot kostnadseffektivitet?

 

En konservativ hovedstadsavis godter seg over distriktspolitisk sløseri, men utelater et viktig regneeksempel. Hva om vi slår sammen alle distribusjonsselskaper i landet til ett selskap, da vil kostnaden bli betalt på bare ett år med et par kroner fra hver abonnent, eller noen få øre om vi fordeler over 40 år. Og da er det vel ikke så ille, eller kanskje ikke?

 

Den ensomme småbrukeren er et ekstremt tilfelle, men det er ulike kostnader forbundet med distribusjon av strøm i byer og grisgrendte strøk. Når nettselskapets tariff er gjennomsnittskostnader, betyr det at nesten alle abonnenter enten blir subsidiert eller subsidierer andre, sammenlignet med individuelle kostnader.

 

Det er et politisk mål å jevne ut prisene både på strøm og nettleie.   Kraftmarkedet utjevner kraftprisen i godt samsvar med samfunnsøkonomiske kostnader. En utjevning av nettariffer har ikke den samme egenskapen. Dette er et området av energipolitikken hvor det er viktig å holde politiske mål og økonomiske prinsipper godt atskilt.

 

Sammenslåing av nettselskaper begrunnes med at stordriftsfordeler gir lavere kostnader. Men sammenslåing kan føre til samfunnsøkonomisk ineffektivitet hvis utjevning av tariffene gir økende avvik mellom hva den enkelte abonnent betaler og faktiske kostnader knyttet til den enkelte abonnent. En klassisk konflikt mellom fordeling og effektivitet.

 

Når sammenslåing jevner ut nettariffer kreves økt offentlig innsats for å kompensere for at abonnentens tariff avviker fra samfunnsøkonomiske kostnader ved distribusjon av strøm til denne abonnenten. At vi beregner gjennomsnittet av ulikheter betyr ikke at de forsvinner.

 

I energilovens meget tidlige barndom ble det laget en utredning om kostnader som funksjon av størrelse på selskapene. Stordrift hadde begrensinger. De minste selskapene hadde klart høyest kostnader, men også for de riktig store selskapene steg kostnadene per kWh. Kanskje er det annerledes i dag, men de fysiske forholdene i distriktene ligger der som før, med spredt befolkning og ulendt terreng. Størrelsen på nettselskaper og naturgitte ulemper synes omvendt korrelert.

 

Om man skal kompensere for avvik mellom nettariffer og kostnader kreves innsats som motvirker stordriftsfordelene. Små nettselskaper kan også samarbeide om å legge innkjøp og investeringer ut på anbud slik at det er små ekstrafordeler med større enheter.

 

NVE forvalter monopolkontrollen som skal sikre effektiv drift av nettselskaper. ENOVA sitter med finansielle muskler som skal gi en bedre samfunnsøkonomisk tilpasning hos den enkelte forbruker og stimulere til ny miljøvennlig energitilgang. En politikk som går inn for større nettselskaper kan kreve endringer i arbeidsmåte, rollefordeling og sterkere samspill mellom disse delene av departementets ytre forvaltning.

 

Hva så med den veiløse eremitten? Saken ble avvist av NVE og anket til departementet som tok en avgjørelse godt timet med NRKs sendeskjema. Men kunne ikke problemet vært løst uten nye kraftlinjer? Hva kan man få for 4 millioner? Et kombinert strøm og varmeproduserende aggregat drevet på biodiesel vil dekke behovet både til ungkaren og sauene hans?

 

Nettselskapenes tilknytningsplikt bør kanskje ikke omfatte eremitter og hytteeiere. Sterkere fokus på nye teknologiske muligheter kan da kanskje gi en like sterk utjevning av nivået på nettariffer mellom by og land som en hardhendt sammenslåing av nettselskap.

 

Beslutningen i denne konkrete saken vitner verken om nytenkning eller evne til å se sammenhenger og muligheter som allerede ligger der, i departementets egne aktiviteter.