Familiekrangel eller nasjonal strategi?

Refleksjoner etter NHOs årskonferanse ”Oppdrag energi”, januar 2013.

 

Norsk energipolitikk slites mellom særinteresser, er fragmentert og inkonsistent. 

Konferansen tegnet bilder av interessekonfliktene. Fragmentene fikk ansikt. Men vi bivåner en familiekonflikt som dessverre svekker evnen til å etablere en felles strategi mot verden utenfor hageporten.

 

Industrien ønsker kraft for å lage aluminium. Andre vil tjene på energi- og effektsalg. Tysk NHO vil ha energisamarbeid uten å si hvem som tjener mest på det. Jens mener vannkraft er en nasjonal, ikke en privat ressurs. Erna sier nja. Jens synes det er OK at forbrukerne betaler grønne sertifikater. Olas mål er subsidiefri fornybarsatsing. Ola sier strømforbruket vil øke. Andre mener mindre bruk av strøm til oppvarming snur bildet. Erna vil ha ”private” kabler – Jens og Ola er imot. Det grønne batteriets rolle nedtones mens EU tenker stort.

 

Bare ett foredrag hadde analytisk substans. I følge IEA vil Kina og India om et par tiår dominere verdens energihandel. USA blir energieksportør. Er det nå vi bør innsnevrer vårt marked til bare EU? Hvorfor ikke lage aluminium med hele verden som salgsområde og begrense kinesisk kullkraft til slik produksjon?

 

Aluminiumseksport er krafteksport. Produksjonen forbruker kull og slipper ut CO2, men norsk vannkraft gir miljøgevinst. Det norske folk er ifølge NHO positive til økt hjemlig CO2-utslipp om det gir reduksjoner i andre land. Eksport av aluminium er et mer treffsikkert klimatiltak enn krafteksport til et EU med tak på CO2-utslipp.

 

I strategi er rekkefølge viktig. Har vi ressurser? Ja, men hva bruke de til? Vannkraft er mer enn kWh – det er også effekt, reguleringsevne og kan gi energirike produkter. Hvilken vare kan selges til hvem? Kommersielle aktører kan vurdere markedet og ta sine posisjoner i vannkraften. Men kabler og industriell videreforedling er gjensidig utelukkende hvis ikke industrien først får grunnlast på lange kontrakter. Vi må koordinere oss internt – hva gir best verdi på lang sikt? Da kan kabler vurderes.

 

Men hva gjorde vi? Jo vi startet med å overinvestere i kraft. Så annonseres nye kabler med økt overføring til EU. Først når vi har svekket forhandlingsstyrken kommer noen på at kraften kan styrke eksportindustrien.

 

Beslutning om nye kabler er vårt eneste nasjonale forhandlingskort etter at vi har akseptert EUs markedsregler. Signaliseres nye kabler vil markedet opptre som de blir bygget. Klarer industrien da å forhandle avtaler som gir grunnlag for eksportrettet vareproduksjon? Klarer vi å trikse det til uten å bli stanset av ESA?

 

Konferansen ble sjarmert av en ”forskerskole” for barn. De dro inn på scenen en balansestang med en u-oppblåst ballong i hver ende. Hva skjer om bare en ballong blåses opp? Vil stangen vippe opp eller ned? Vi som har gått på NTH vet at vektstangen synker ned der ballongen blåses opp.

 

Det fleste av kraftsektorens maktelite som satt i salen trodde vektstangen ville vippe opp. Energipolitikkens maktelite har svak innsikt i fysikk. Men forskerskolen gir fremtidshåp!