Hjemfall – kjekt å ha, men hva skal vi bruke det til?

Publisert i Energi – mars 2008

 

Uansett hva vi måtte mene om hjemfallsordningen, Stortingspolitikerne 1917 klarte å forene langsiktige visjoner med besluttsomhet. Men etter 90 år bør vi kanskje fornye betraktningene omkring statens rolle og forvaltningen av arvesølvet. Våre forvaltningsprinsipper har tross alt endret seg i løpet av 90 år.

 

Men nasjonal identitet er viktig i politikken. Frustrasjonen over EØS-domstolens vedtak er et ekko fra diskusjonen om hjemfall i 1909. Premissene for forvaltningen av våre nasjonale, naturgitte verdier skal ikke settes av utenlandske aktører.

Men for å finne veien ut av uføret går man seg vill og kommer bort fra langsiktige nasjonale perspektiver. Vi havner i et tradisjonelt partipolitisk villnis. I Stortinget krangler de om ulike varianter av statlig eierskap, sikre kraft til industrien og å finne en usynlig sti utenom EØS-domstolens vedtak. Få hever sin røst til en diskusjon om nasjonens rolle og staten som redskap.

En ting er hva de ville kontrollere med hjemfallsordningen i 1909. Noe annet er hva vi ser som nødvendig å kontrollere i dag. Jeg mener vi skal ta godt vare på arvesølvet og ha kontroll med nasjonale naturressurser. Men når jeg hører andre hevder det samme blir jeg usikker på hva de egentlig mener.

For hva betyr det å ha kontroll over naturressursene? Er formålet med hjemfallsordningen å sikre at:

  • Verdien av fossefallene kommer fellesskapet til gode?
  • Strømmen er tilgjengelig for norsk virksomhet?
  • Naturverdiene i vassdragene våre tas vare på?
  • Vannet disponeres på en rasjonell måte?
  • Installasjonene ikke forringes av tidens tann?

Fellesskapet kan sikre seg verdien av fossene på ulike måter, men med ulik grad av risiko. Statlig eierskap eksponerer oss for hele investeringens markedsrisiko. Om vi organiserer eierskapet gjennom børsnoterte selskaper kan vi velge om vi vil selge oss ned eller opp og få en årviss krangel i Stortinget om det. Fellesskapet kan også hente inn sin andel av verdien gjennom konsesjonsavgifter og skatt. Grunnrenteskatten er et godt instrument i så måte.Gjennom kraftmarkedet er vi sikret at ikke bare vår egen, men også andre lands kraft er tilgjengelig for norsk virksomhet når vi måtte ha behov for den, hjemfallsordningen endrer ikke på det.

Kraftutbygging er underlagt konsesjonsbetingelser som sikrer rasjonell drift og tar vare på naturmiljøet. Brukseierforeninger disponerer vannstrømmen nedover i vassdrag slik at det gir størst verdi. Ved konsesjonens utløp reviderer myndighetene betingelsene for videre bruk av vassdraget. Det eneste formålet med hjemfall som ikke ivaretas av andre virkemidler er kravet om driftsklar stand ved konsesjonstidens utløp. Flertallet på Stortinget vil at staten skal eie alt. Da sitter eier og kontrollør på samme side av bordet, ugreit.

Et mindretall på Stortinget vil forlenge konsesjonstiden og utsette hjemfallet. Da reduserer vi fellesskapets mulighet til å justere betingelsene for bruken av vassdragene. Hva om vi gikk andre veien og kortet inn konsesjonstiden. Vi kan omdanne hjemfall til en rullerende revisjon av konsesjonsbetingelsene hvert tiende år, uansett eierskap. Om konsesjonsbetingelsene avklares noen år i forkant, gis det en tidshorisont som motiverer til investering og vedlikehold. Og det norske samfunnet vil sikre seg en evigvarende kontroll med hvordan verdiene utvikles og fordeles mellom private og offentlige aktører.

Men det er et paradoks i denne saken. Vil ulikebehandling av hjemfall gi reelle, negative effekter i kraftsektoren? Vil det hindre at tilgjengelige prosjekter blir realisert? Kan noen ta med seg Ulla Førre til Nederland? Konsesjonssøknaden er flaskehalsen for ny vannkraft og avgjør hvor lønnsom den blir. Det er vanskelig å se at ulik behandling av hjemfall fører til realøkonomisk ineffektivitet. Det kan gi ulik fordeling av vannfallenes verdi mellom selskaper og stat, men er det konkurransepolitikkens sak? EU griper inn i en ulikebehandling som påvirker inntektsfordelingen, men som ikke påvirker vannkraftens virkemåte. Produsentene i det norske kraftmarkedet må derimot forholde seg til en fortsatt monopolisert kraftsektor i EU, en markedsskjevhet som har betydelige realøkonomiske kostnader.

Vi må slutte å stå på dørterskelen i Brussel med lua beskjedent i hånda. Vi må glemme det Margrethe Munthe lærte oss og heller storme inn i stua med lua på og si at: ”Hør nå her, vi endrer ikke en tøddel på hjemfallsordningen før våre kraftprodusenter får samme markedsadgang hos dere som deres produsenter har hos oss!” Og på veien ut kan vi legge igjen en antydning om at vi kommer til å motregne eventuelle økonomiske ulemper i den årlige EØS-kontingenten.

Andre relaterte kronikker:

EIDSIVA konsern – Kortsiktig utbyttepolitikk eller langsiktig verdiforvaltning?
Nye kabler for krafteksport – siste sving i runddansen?
Grønne sertifikater er ikke et miljøtiltak
Arvesølvet behandles som skrapjern?
Hvor forsvinner grunnrenten?
Skjøtter vi vårt eget land?
En nasjonaldag for vannkraften?