ENERGIPOLITISK.NO

August 2011

 

OECD har evaluert norsk miljøpolitikk. Vi får mye ros, men kritikk for inkonsistens mellom mål og midler. Det er vanskelig å få den ambisiøse klimapolitikken til å henge sammen. Kanskje må visjonen om foregangsland opp til revisjon?

 

Uklar målsetting. Norge har de sterkeste nasjonale klimaambisjonene. Men våre virkemidler bidrar lite til reduksjon av utslipp siden vi er med i EUs system for klimakvoter. Utslippsmålene vil derfor belaste transportsektoren hardt, OECD indikerer at en dobling av bensinprisene er nødvendig. Det norske klimamålet mot 2020 er en netto reduksjon i utslippene på 30 % i forhold til 1990. En ytterligere økning opp til 40 % avhenger av enighet om internasjonale mål etter 2012. Et betinget mål skaper politisk uklarhet.

 

OECD har merket seg at norske politikere mener vår oljeformue gjør oss forpliktet til å stå fremst i klimaarbeidet internasjonalt. La gå, selv om vi kunne rettet vår forpliktelse mot verdens syke og fattige. Men hvor gjennomtenkt er strategien som foregangsland? Hva betyr det egentlig? Hvordan kan vi bli et forbilde som andre identifiserer seg med og vil følge? Et foregangsland må jo bidra til å løse det globale klimaproblemet raskere eller mer effektivt enn uten en slik politikk. La oss betrakte noen ulike måter å tolke den norske politikken på.

 

Skal vi utvikle klimaeffektiv teknologi som både kan bedre klimaet og skape verdier for norske selskaper? Solcelleteknologi og vindmøller til havs er nisjer hvor norske selskaper er i fremgang, men i sterk internasjonal konkurranse. Da er vi neppe noe foregangsland. Karbonfangst fra varmekraftverk er allerede teknisk mulig og det norske konseptet er kostnadstungt. Det har en uklar prioritering og et uklart mål, i følge OECD.

 

Skal vi vise vilje til nasjonale, kostbare tiltak? Vil det trekke med flere land om vi prioriterer egne kostbare utslipp fordi vi har mye penger? Det er tvert imot et signal om at bare rike land kan lykkes, at den norske strategien er et ledd i partienes nasjonale konkurranse om velgerne og at vi i bunn og grunn er et egoistisk folkeferd få land identifiserer seg med.

 

Skal vi vise vilje til å redusere andre lands utslipp? En sympatisk idealisme, men er ingen veldefinert byggestein i vår klimapolitikk. Tvert imot, mange politikere ønsker å overoppfylle våre internasjonale plikter med nasjonale tiltak. Da vil, i følge OECD, utslippene i EU øke.

 

Skal vi vise verden hvordan klimautslipp kan reduseres mest mulig kostnadseffektivt? En slik holdning kan gi læreeffekt, senker terskelen for at andre land går i gang med tiltak og øker muligheten for internasjonale klimaavtaler. Men Norge satser på elektrifisering av sokkelen til en kostnad skyhøyt over det som vil være nødvendig globalt og vi prioriterer våre egne utslipp først.

 

Disse fire ulike måtene å tolke et foregangsland på er gjensidig utelukkende. Ingen av dem passer inn, eller er konsistente med, det norske profilen som foregangsland på klimaområdet.

 

Vi må ta et oppgjør med oss selv og erkjenne at vår klimapolitikk er utformet gjennom partienes anbudskonkurranse overfor velgerne. Vi prioriterer dyre tiltak for å speile oss i egen fortreffelighet. OECD er en innsiktsfull organisasjon, men utpreget høflig i sin omtale av medlemsland. Hva de egentlig mener må leses mellom linjene.