ENERGIPOLITISK.NO

Innlegg I Fædrelandsvennen februar 2021

Innlegget er en kommentar og oppfølging av et innlegg fredag 29.1 av Helge Briseid Risnes hvor ha reiser viktige spørsmål om de rettslige rammer for vindkraften. Det er bra for demokratiet om våre politiske ledere tør innrømme feil.  

 

Debatten om vindkraft knyttes ofte til bruken av Plan og bygningsloven. Risnes trekker i sin kronikk også fram energilovens rolle. Jeg deltok i utformingen av energiloven i 1990 og deler hans bekymring. Det er nyttig å se på kraftsituasjonen da energiloven ble skrevet og sammenligne den med dagens kraftsituasjon.

Før energiloven var kraftverk underlagt kommunale regnskapsforskrifter og kunne ikke gi utbytte til kommunene. Men de kunne bygge ut mere kraft. Kraftselskapene var lokale monopoler og satt selv prisen på strøm. Lang byggetid for nye anlegg og usikkerhet i etterspørselen gjorde at de måtte være på forskudd med ny produksjon. Strømrasjonering kunne gi stor samfunnsskade. Resultatet ble et betydelig kraftoverskudd før 1990 og det varte til godt over tusenårsskiftet.

Også før energiloven hadde vi spotpriser mellom kraftselskapene, men disse var ikke tilgjengelig for vanlige strømkunder. Kraftoverskudd og lave spotpriser mot slutten av 80-tallet ga økonomiske problemer for noen kraftselskaper. Energiloven av 1990 ryddet opp i dette ved at strømprisene ble fastsatt i et felles norsk kraftmarked. Lokale strømpriser, strømprognoser og kraftselskapenes økonomi skulle ikke lenger avgjøre om et prosjekt skulle bygges.

Stortingsproposisjon nr 81 (1991-92), om Statnetts rolle og organisering av kraftutveksling, åpnet for begrenset eksport av kraftkontrakter. Kraftoverskuddet ble ansett som midlertidig og eksport begrenset til 4 TWh kontrakter av inntil 5 års varighet. Eksportavtaler kunne belastes kostnader utover det som gjaldt for innenlands bruk av nettet. Det ble satt klare krav til miljøhensyn og avtalene skulle ikke endre betingelsene for norske aktører i kraftmarkedet. Energiloven ga nemlig strømkundene en likeverdig rolle med kraftprodusentene. Arbeidet med enøk hos forbrukerne skulle prioriteres uavhengig av strømprisene. 

Norsk etterspørsel og norsk produksjon skulle avgjøre norsk strømpris og behovet for ny kraftproduksjon. Vannet i kraftmagasinene, kombinert med eksport eller import av kraft i våte eller tørre år, skulle sikre stabile priser som grunnlag for investering i ny kraft.

I dag har vi også kraftoverskudd. Det er ikke kommunale regnskapsforskrifter som driver fram utbygging denne gangen, men forpliktelser Norge har påtatt seg i EUs langsiktige klimastrategi via EØS-avtalen.

De senere års kraftutbygging styres ikke av markedets strømpriser, men subsidier betalt av norske strømkunder i strid med energilovens opprinnelige formål. Forsterking av sentralnettet, som følge av ny vindkraft, må i dag betales av norske kunder fordi Norge har akseptert EUs-regel om en øvre grense for produsentenes nettleie. 

Politikerne forsvarer nå den belastningen vindkraft har påført strømkundene og naturen ved å argumentere for at elektrifisering av samfunnet er et nødvendig ledd i et langsiktige klimamål.

Forpliktelsene overfor EU er i praksis en kontrakt om langsiktig eksport til EU på mer enn 4 TWh og lengre varighet enn 5 år. Ordningen med «grønne sertifikater» og økt nettleie påvirker strømkundenes rolle i betydelig grad. Økt nettleie svekker kundenes private økonomi og dermed deres evne til å gjennomføre egne enøktiltak. ENOVAs støtte til enøk er også redusert.

Når EØS-avtalen påtvinger Norge overproduksjon av strøm, som ledd i EUs klimastrategi, er det et formål i tillegg til vårt nasjonale mål for energiforsyningen og dermed i strid med energiloven. Energisektoren er viktig i klimapolitikken, men energilovens regler må følges. Lovens likeverdige rolle for kjøpere og produsenter må opprettholdes. Det skjer ikke hvis strømkunder må subsidiere produsentenes utbygging. Norsk eksport av overskuddskraft må også føre til at produsentene belastes med en større andel av kostnadene for sentralnettnettet enn de gjør i dag.

Energiloven skal sikre langsiktig, stabil balanse mellom produksjon og etterspørsel med minst mulig skade for naturen. Enøk skal prioriteres likeverdig med ny produksjon. Kortsiktig utveksling av kraft med andre land skal styrke leveringssikkerheten for strøm. Kraftutbygging som tilsidesetter PBL skal ikke være det normale, men bare brukes unntaksvis dersom utviklingen i kraftsystemet gir en overhengende fare for svikt i kraftsystemet med alvorlige konsekvenser for leveringssikkerheten. Slik er det ikke i dag fordi vi har påført oss selv et betydelig kraftoverskudd som styrker leveringssikkerheten for strøm.

EØS-avtalen kan ikke utløse norsk energilovs forrang for PBL. Bare en risiko for strømrasjonering i Norge kan utløse en slik forrang.

Vindkraften skader norsk natur og omfordeler store verdier. Når strømkunder må subsidiere vindkraft bryter det både med energilovens logikk og økonomiske markedsprinsipper.

Strømkundenes kan bli belastet med et tosifret antall milliarder utover det energiloven ga grunnlag for. Tallene må komme på bordet i god tid før vi skal stemme i Stortingsvalget til høsten.

 

Svein Roar Brunborg

Tidligere embetsmann i Olje og -energidepartementet

Forfatter av boken: Energipolitikken er på feil spor! Og det er du som betaler!

Er tilgjengelig på nett og fysisk hos “GIUTBOK.NO”.