Skjøtter vi vårt eget land?

Publisert i ENERGI – august 2012

 

I våres hadde statsråd Ola Borten Moe en uttalelse om at kraftoverskuddet skapt av grønne sertifikater bør brukes i Norge. At norske naturressurser skal komme det norske folk til gode er et synspunkt jeg deler. Vi har verken greske øyer eller spansk solkyst som gir turistinntekter. Men også vår natur kan gi virksomhet, verdi og velstand om den skjøttes vel.

 

På høgjæren, et unikt norsk landskap, planter vi 180 vindmøller. Ordføreren fryder seg over økte inntekter. Penger skyver klassisk naturvern til side. Vi beskoger åpent kystlandskap med både vindmøller og trær. Men vil turister gledes over naturen når de vandrer i tettvokst granskog? Vil de frydes over kampen mellom møllevinger og havørn?

Grønn kraft subsidieres av norske forbrukere før den selges til EU. Kraftverkeierne frykter at grunnrenten svikter under føttene deres og krever nye kabler til utlandet for å stabilisere kraftprisen. De fant opp begrepet ”europas grønne batteri” for å få drahjelp av politisk retorikk.

 

Men hvis Borten Moe skal beholde kraften i Norge må han stanse bygging av kabler til utlandet. Hvis ikke vil kullkraft i utlandet styre prisen til norske forbrukere og ikke den grønne kraften vi selv har bygget ut. Klarer han å stritte imot når Bryssel hevder at han da hindrer fri flyt av varer og tjenester? Norske forhandlere klarte i hvert fall ikke å stritte imot når EU laget et direktiv om fornybar energi, skreddersydd for å presse Norge til å finansiere EU med billig strøm. Den reduksjonen i forpliktelsene vi oppnådde i forhandlinger var ynkelig.

 

Istedenfor faste holdninger og konsekvente prinsipper er våre handlinger preget av inkonsistens og pragmatisme. Vi står lutrygget på dørstokken til kontoret i Bryssel og tvinner nisselua istedenfor å skritte bestemt og rakrygget inn og si ”dette ordner vi på vår måte!”

 

Og hvordan skal vi bruke opp det store overskuddet av kraft når vi samtidig har mål om redusert bruk av energi finansiert av ENOVA? Vel, økonomisk vekst i Østen skaper økt etterspørsel etter produkter fra en kraftkrevende industri mange har fryktet vil forsvinne fra Norge som resultat av konkurranse og markedspriser på kraft. Skal vi kanskje invitere Kineserne til å bygge aluminiumsverk og smelteovner basert på billig, fornybar strøm?

Ja, hvorfor ikke? Men da må vi først finne ut hvem som har økonomisk ansvar hvis det blir tomme magasiner og rasjonering. Leveringssikkerheten for strøm svekkes om vi produserer mer strøm fra vind- og småkraft med liten eller ingen magasinkapasitet samtidig som vi øker forbruket tilsvarende. Og hva da med det grønne batteriet?

 

Dagsorden i norsk energipolitikk styres av ytre forhold. Det være seg EUs fornybare direktiv, konkurranseregler eller vår høystemte rolle som pådriver i internasjonal klimapolitikk. Det må da også være plass til en visjon om hva vi selv vil med vårt eget land! En visjon som står fast og ikke presses vekk av kommersielle drivkrefter og EUs politikk.

 

Vår visjon må bygge på egne prioriteringer, skape trygghet, trivsel og handlefrihet for egne valg. Vi må ta vår del av det internasjonale miljøansvaret ved å gi høyest prioritet til å verne de naturverdier som ligger mellom våre bakkar og berg, på våre holmer og i vårt høyfjell.

 

Vi er så opptatt med å redde verden at vi glemmer å ta vare på vårt eget land.

 

Relaterte kronikker:

EIDSIVA konsern – Kortsiktig utbyttepolitikk eller langsiktig verdiforvaltning?
Nye kabler for krafteksport – siste sving i runddansen?
Grønne sertifikater er ikke et miljøtiltak
Arvesølvet behandles som skrapjern?
Hvor forsvinner grunnrenten?
En nasjonaldag for vannkraften?
Hjemfall – kjekt å ha, men hva skal vi bruke det til?