Smått er godt?
Publisert i ENERGI – mars 2008
Tidlig på 70-tallet kom en bok med tittelen ”Small is beautyful”. På litt mer nøkternt norsk ble tittelen ”Smått er godt”. Den ble en miljøfilosofisk inspirasjonskilde for mange. Miljøvern var ikke bare jakt på farlige molekyler og vern av sårbar natur. Miljøvern ble også en kamp mot de tradisjonelle maktstrukturene som valset over samfunnet med store forurensende industrikomplekser og kraftutbygging.
Da kampen mot de store vannkraftprosjektene var på sitt sterkeste, omkring 1980, dukket småkraftutbygging opp som et alternativ og fikk en vesentlig mer skånsom behandling i Samlet Plan for vassdrag enn de aller fleste større vassdrag. Selvfølgelig var det noen som summerte opp miljøkonsekvenser av småkraftverkene, delte på antall kWh og ble betenkte. Men selv om det var store sprekker i den miljøfaglige argumentasjonen, forble småkraftutbygging et miljøpolitisk vernet område og er det fortsatt i dag. Og klimapolitikken har bare bidratt til å styrke vernet.
Og kanskje er det ikke så ille at det er blitt slik. For småskala, lokale løsninger er ikke bare en miljøideologisk visjon, det kan også inngå som et økonomisk rasjonelt element i vårt energisystem. Når vi snakker om leveringssikkerhet fokuserer vi på de uventede, kortsiktige avbruddene når linjene faller ned, men vi kan også rette blikket mot utviklingen av et kraftsystem som er robust i et mer langsiktig perspektiv. Da er småkraftverk ikke det eneste virkemiddelet, men et godt eksempel.
Effektivitetskrav stimulerer til stordrift og sentralisering. I andre land produseres elektrisiteten stort sett i større varmekraftverk. Et velutviklet høyspentnett knytter dem sammen og reduserer risikoen for store konsekvenser om ett av dem havarerer. I Norge og Sverige har folk valgt å bosette seg et annet sted enn der naturen har plassert vannkraftpotensialet. Men produksjon og forbruk er knyttet godt sammen i et velutviklet sentralnett. Et viktig dimensjoneringskriterium for sentralnettet er n-1 kriteriet. Strøm skal kunne leveres selv om en viktig komponent faller ut. Samfunnsmaskineriet er blitt mer avhengig av kontinuerlig og stabil elektrisitetstilførsel, n-2 eller n-3 kriteriet kan bli nødvendige krav etter hvert.
Økt krav til leveringssikkerhet og miljøkonsekvenser ved nettutbygginger vil klart favorisere investeringstiltak som gir en produksjon av elektrisitet som i større grad enn i dag er distribuert i de regionale og lokale distribusjonsnettene. I Storbritannia er det mulig å få installert en gassbasert kombinert varme og strømproduserende enhet i kjøkkenbenken. Det er sikkert teknisk mulig å basere en slik enhet på bioenergi om den flyttes i kjelleren. I dette bildet finner småkraftverkene sin egen plass. Men vil bare kunne være ett av mange tiltak. Det er ikke gitt at det er utbyggbare bekker der hvor behovet er størst.
Ønsket om mer småkraftverk har tvunget frem en viktig diskusjon om hvilke betingelser den distribuerte kraftproduksjonen skal møtes med når den skal mates inn på et felles strømnett. Overføringstapene øker nedover i de lokale distribusjonsnettene. Mange småkraftverk får derfor betalt når økt lokal produksjon reduserer tapet i nettet. Hvis småkraftverk også gir sine små bidrag til å redusere vår avhengighet av investeringene som er lagt ned i de overliggende regional- og sentralnett, burde tariffene også gi en kreditt for dette.
De samme reglene må gjelde for alle former for distribuert produksjon. Dette tvinger fram praktiske og administrativt enkle løsninger. Nettariffene for alle deltakere i kraftsystemet må få en bedre tidsoppløsning slik at den reelle systemnytten av produksjonen i småkraftverk og andre lokale produksjons- og sparetiltak kan få riktig verdisetting.
Fokus for tarifferingen kan snus på hodet. Istedenfor å regne oss fram til hvor mye det koster å føre kraften fram og ned i distribusjonssystemet må vi kanskje heller sikre at småkraftverk og andre lokale tiltak ikke blir belastet kostnadene ved det overliggende kraftsystemet mer enn den nytten de marginalt har av dette.
Men dette er en vanskelig diskusjon uten noe klart fasitsvar. Skal kapitalkostnadene ved sentralnettet bare belastes de store kraftverkene som ikke kunne klart seg uten? Kanskje vi står foran et scenario hvor vi for alvor får fart på energiøkonomiseringen, en sterk vekst i småkraft og store mengder solceller eller kombinert varme og strømproduksjon ut i det lavspente distribusjonsnettet. Da kan endringsprosessene i kraftsystemet presse fram en interessekamp om hvilke kraftmarkedsaktører som reelt skal finansiere sentral- og regionalnettet. I hvilke situasjoner skal forbruker, produsent og netteier ta økonomisk risiko for investeringer i infrastruktur?
Mange vil nok fortsatt bruke ”smått er godt” som et overordnet ideologisk mantra for å gjøre samfunnet mer menneskelig og miljøvennlig. Men vi kan forankre det i rasjonell økonomisk tenkning og la det navngi en ny trend i den fysiske utviklingen av kraftsystemet. Og det vil være en utvikling som reiser nye konfliktfylte spørsmål om kostnadsfordeling og tarifferingsprinsipper.