– Strømkundene har blitt en økonomisk og politisk salderingspost

IMG_4836 (002)Intervju i EnerWe, mai 2020

Tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet går hardt ut i bok om hvordan strømkundene må plukke opp regningene i energibransjen.

“Energipolitikken er på feil spor!”, er en bok av Svein Roar Brunborg som nettopp er publisert. Her tar forfatteren for seg den norske energipolitikken innen kraftdelen av energibransjen, og da spesielt det som går på strømnettet.

– Det er vanskelig å forstå hvorfor de som i praksis betaler kostnadene, ikke skal ha innflytelse på hvordan nettleien forvaltes, skriver Brunborg i boken.

Mener strømkundene betaler for mye
Han reagerer på at strømkundene betaler en stadig høyere andel av kostnadene knyttet til strømnettet, og at dette er en utvikling som bare fortsetter og fortsetter.

– På begynnelsen av 90-tallet betalte strømkundene 40 prosent av de faste kostnadene i sentralnettet. I dag har denne andelen økt til 70 prosent, og antas å øke ytterligere i årene fremover, skriver Brunborg.

Strømnettet er delt i tre:

Sentralnettet
Regionalnettet
Distribusjonsnettet/lokalnettet
– Norske strømkunder finansierer snart 75 prosent av de faste kostnadene i sentralnettet, i tillegg til nesten 100 prosent finansiering av eget lokalt nett, skriver Brunborg.

Bakgrunn fra energiforvaltningen
enerWE ble tipset om forfatteren med en henvisning til at han er en kritisk røst med lang og omfattende erfaring fra innsiden av bransjen og forvaltningen. Dette er en mann som har jobbet med energispørsmål i hele sin lange karriere, og han har blant annet vært med på å skrive energiloven.

Med en dobbel utdannelse som både sivilingeniør fra NTH og siviløkonom fra NHH har Brunborg god forståelse for hvordan det kompliserte strømmarkedet henger sammen, og med mange års erfaring fra Miljøverndepartementet, NVE, Olje- og energidepartementet, samt mange år som selvstendig rådgiver/konsulent innen energispørsmål har han også god innsikt i hvordan det også fungerer i praksis.

Her er han spesielt kritisk til hvordan den vanlige strømkunden behandles i energibransjen.

– I dette systemet forsvinner den vanlige strømbruker. De er dårlig organisert, sier Brunborg.

Han mener at det blir helt feil at strømkundene skal plukke opp regningen for (alle) kostbare utbygginger av nett og ny, fornybar energi uten at de får være med og bestemme.

– Jeg mener at sluttbrukerne skal eie sitt lokale nett, sier Brunborg.

Dette lokalnettet eies i dag av nettselskaper, og det er nå litt over 120 av de spredd utover landet. Noen er store, mens andre er små. Disse nettselskapene har monopol innenfor sine områder, og det er NVE som regulerer hvor mye de får lov til å ta betalt. Selskapene eies som regel av et kraftkonsern, som igjen eies av kommuner, fylkeskommuner og statlige foretak.

Brunborg mener imidlertid at det ikke er godt nok. Han viser til at selv om overskuddene som utbetales i utbytte tilfaller eierkommunene, og dermed indirekte til de lokale strømkundene, så har ikke kommune samme insentiv for å holde nettleien lavest mulig.

– Kommunene er ikke interessert i at strømkundene betaler mindre nettleie. De er ikke objektive lenger, sier Brunborg.

Utbyttene fra nettselskapene har rett og slett blitt for viktige for kommuneøkonomien.

Hevder at vindkraften øker nettleien
Brunborg er også kritisk til hvordan deler av regelverket er for å fordele kostnadene knyttet til strømnettet, og her får spesielt vindkraften gjennomgå.

For selv om det ikke bare er strømkundene som må betale nettleie for å bruke strømnettet, mener han at kraftverkene – og da spesielt vindkraftverkene – betaler for lite i nettariff for å knytte seg opp til strømnettene de leverer strømmen sin gjennom.

– EU har en regel for maks nivå på nivået produsentene skal betale for bruk av sentralnettet, sier Brunborg.

Denne maksgrensen har Norge implementert som en del av felles regelverk for å sikre godt samspill på tvers av landegrensene. Tanken bak denne regelen er at det ikke skal bli uforholdsmessig dyrt for nye – og ønskede – fornybare kraftprodusenter å sette opp nye kraftverk i Europa.

Brunborg mener imidlertid at denne maksgrensen er problematisk når den implementeres i det norske strømnettet.

– Det blir helt feil i Norge. I Norge produserer vi kraften langt fra der folk flest bor, sier Brunborg.

I motsetning til mange andre land er Norge delt inn i flere elspot-områder, og historisk sett er den kraftkrevende industrien typisk satt opp i nærheten av vannkraftverkene der strømmen produseres.  Men det nasjonale strømnettet er nødvendig for at produsentene kan få en markedspris for strømmen gjennom salg til hver enkelt forbruker. Produsentene bør derfor finansiere strømnettet fram de som skaper prisen – nemlig de vanlige strømkundene.

Når vi nå bygger ut vindkraft i Norge er det ifølge boken til Brunborg ikke fordi vi trenger den ekstra strømproduksjonen her og nå i Norge, men fordi vi i 2012 forpliktet oss til å øke den fornybare produksjonen med 13,4 TWh som en del av en avtale med EU.

Det betyr at den økte strømproduksjonen ikke skal sendes til lokal kraftkrevende industri, men til andre deler av landet og betydelig andel av ny kraft må selges også til utlandet over mellomlandsforbindelsene. Dermed øker behovet for overføringskapasitet i strømnettet, og det koster penger.

– Denne maksgrensen på produsentenes nettleie flytter kostnaden for infrastruktur fra produsent til forbruker, sier Brunborg.

Han er kritisk til at strømkundene og strømprodusentene i denne situasjonen har to motstridende interesser, og at det blir helt feil hvem som blir sittende igjen med henholdsvis kostnadene og gevinstene.

Her presiserer han samtidig at dette ikke bare gjelder vindkraften, men også vannkraften.

– Merkostnadene i sentralnettet for å sikre eksport av vind- og vannkraft belastes derfor norske strømkunder, mens gevinsten går til norske og utenlandske investorer, sier Brunborg.

Han er forøvrig også skeptisk til de ordningen med grønne sertifikater. Det er ikke først og fremst fordi de førte til et lite påslag på selve strømprisen, men fordi de utløser behov for mer kapasitet i strømnettet og dermed fører til økt nettleie.

– De grønne sertifikatene er en subsidiering som fører til at man er nødt til å investere i en forsterkning av strømnettet, sier Brunborg. I tillegg svekker denne utgiften strømkundenes evne til å investere i tiltak som reduserer kundenes strømkostnad.

Kritisk til endret formål med utenlandskablene
Som en tidligere embedsmann innen energibransjen er ikke Brunborg skeptisk til at Norge har mellomlandsforbindelser – eller utenlandskabler som de gjerne kalles. Han mener de har vært viktige for å sikre det norske strømnettet.

– Kabler til utlandet ble ikke bygget for å selge overskudd av kraft på langsiktig basis, men for å sikre en stabil norsk strømpris, sier Brunborg.

Han er imidlertid skeptisk til hvordan det nå tenkes rundt nye utenlandskabler.

– Nå øker man kapasiteten for eksportformål, sier Brunborg.

Verdifull balansekraft
Brunborg ser også verdien av at Norge med mye magasinert vannkraft kan spille en viktig rolle i det europeiske strømnettet over utenlandskablene.

Denne vannkraften gjør oss i stand til å regulere kraftproduksjonen opp og ned etter behov, ved for eksempel å produsere mer når vinden ikke blåser samtidig som strømkundene bruker mye strøm.

Her kan utenlandskablene spille en viktig rolle, og det kan Norge tjene penger på. Så kan disse inntektene brukes til å redusere nettleien.

– Vi har effektkapasitet til å hjelpe andre land til å justere frekvensen, sier Brunborg.

Samtidig advarer han om at en alt for omfattende utbygging av vindkraft kan gå utover Norges evne til å spille den rollen.

– Hvis vi bygger ut mye vindkraft vil den spise opp mye av den fleksibiliteten, sier Brunborg.

Begeistret for kraftmarkedet og AMS
Når man snakker med energibransjens kritikere kan man i mange tilfeller få inntrykk av at de mener at alt er galt. Slik er det på ingen måte når enerWE snakker med Brunborg.

Han skifter fortløpende fra glede, entusiasme og interessante anekdoter om ting som fungerer bra, til irritasjon om hvor han mener energibransjen, kraftmarkedet, forvaltningen og politikken har gått feil vei.

Brunborg trekker for eksempel frem de automatiske strømmålerne AMS som et godt og viktig tiltak som alle strømkunder burde være kjempebegeistret for.

– AMS er et redskap for strømkunden, sier Brunborg. AMS gir informasjon som er nødvendig for å finne gode løsninger for den enkelte kunde i nettet. Slike gevinster må fullt ut havne i kundenes lommer siden kundene betaler kostnadene for AMS.

Han hyller også innføringen av kraftmarkedet i 1990, og har ingen forståelse for de som fantaserer om å gå tilbake til en tid der strømprisen ble vedtatt i kommunestyret, og kraftverkene ble bygd ut basert på deres antagelser.

– Det tok 15 år før vi fikk en balanse mellom tilbud og etterspørsel, sier Brunborg.

Vil gi strømkundene stemmerett
Etter 40 år i energibransjen, hvorav 25 som ansatt i forvaltningen, forbereder Brunborg seg på et liv som pensjonist.

Gjennom sin selvpubliserte bok ønsker han å gi energidebatten et lite puff i retning av å styrke strømkundenes posisjon, og han mener at de må få en hånd på rattet gjennom eierskap til det lokale strømnettet de bruker.

– Skal et “grønt skifte” lykkes må vanlige strømkunder med stemmerett føle seg rettferdig behandlet. Slik er det ikke i dag. Strømkundene har blitt en økonomisk og politisk salderingspost, sier Brunborg.