Grunnrente
Ordet «grunnrente» brukes om en viktig del av verdiskapingen i vannkraften, men er lite kjent blant vanlige strømkunder. Dette til tross for at den er en helt sentral faktor i fordeling av de betydelige milliardene strømkundene skaper for vannkraften ved kjøp av strøm gjennom det nettet som strømkundene betaler det aller meste av.
Begrepet kommer fra økonomisk teori, men er i utgangspunktet egentlig et «folkelig» begrep – verdien av den mest verdifulle tomtegrunnen. Byer vokser fram på steder hvor folk har økonomisk nytte av å møte hverandre for handel og forvaltning. Etter hvert som byen vokser «gror» den utover og verdien av tomtene i sentrum får større verdi enn i utkanten. Vi ser det tydelig i Oslo hvor tomtene er dyrest i nærheten av Karl Johan.
Når begrepet «grunnrente» brukes om verdien av vannkraft har det lignende årsaker. De første vannkraftverkene ble bygget i fossefall i nærheten av byer hvor kraften kunne leveres billigere enn strøm laget av dampmaskiner drevet med gass, olje eller kull. Etter hvert som behovet for strøm økte måtte flere kraftverk bygges ut til en stadig høyere kostnad. Man lette fram til de vannfallene som kunne bygges ut og transporteres fram til byene billigst mulig der folk hadde behov for strøm.
Etter hvert begynte man å knytte samme lokale kraftanlegg med kraftlinjer. De første, billige anleggene kunne da selge strøm til en stadig stigende pris som ga lønnsomhet for de eldste anleggene, langt over det som de nye, sist bygde, kraftverkene ga. Det er denne avkastningen, lang utover det normale i næringslivet, som vi kaller grunnrente.
Da energiloven etablerte et nytt kraftmarked i Norge omkring 1990 hadde det oppstått en overinvestering i vannkraft. De eldre, billigste kraftverkene finansierte underskudd i nye, dyre kraftverk. Grunnrenten «forsvant». Utover på 90-tallet tok strømprisen seg opp igjen og Finansdepartementet innførte i 1997 begrepet «grunnrenteskatt».
Retten til å bygge vannkraft tilhører hele det norske samfunnet, konsesjonslovene av 1917 sikret fellesskapet kontroll med den del av vannkraftens verdier som er skapt av norsk natur og ikke av kraftverket isolert sett. Denne «naturverdien» tilhører det norske samfunnet og kan innkasseres av staten uavhengig av kraftverkets konsesjon.
Mye av grunnrenten som bygde seg opp i den billigste vannkraften er siden 1997 innkassert som en skatt på toppen av den vanlige nærings-skatten i kraftselskapene, men skatten beregnes slik at det sikrer investorene akseptabel rente på sine investeringer. I løpet av de siste 20 årene har verdien av grunnrenten vokst betydelig, godt hjulpet av årlige variasjoner i mengden nedbør og etterspørsel etter kraft til oppvarming om vinteren. Kraftselskapene sitter igjen med om lag 40 % av disse verdiene etter at kraftverket er sikret normal avkastning.