ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i Fædrelandsvennen november 2020

 

Konflikten om vindkraften minner om Altasaken for 40 år siden.

Altasaken i 1978-81 har hatt sterk innflytelse på forvaltningen av de norske kraftressursene. Politiske ettervirkninger dannet grunnlaget for energiloven, men lovens sentrale juridiske og økonomiske hensyn blir i dag ignorert.

Jeg jobbet i Miljøverndepartementet (MD, nå Klima- og miljødepartementet KLD) tidlig på 80-tallet og i Olje- og energidepartementet (OED) på 90-tallet. I begge departementer var jeg involvert i saker relevant for vurdering av dagens vindkraftsatsing.

Hva dreide Alta-saken seg om?

Altavassdraget var unik norsk natur i et fylke som er historisk leveområde for samefolket, en viktig og særpreget del av det norske samfunnet.  Utbyggingen av Alta kunne vært unngått ved å bygge ut et mindre konfliktfylt vassdrag i Sør-Norge, men fikk ikke politisk tilslutning. Det ble en opprivende konflikt med sterke følelser som satt varige spor.

Hvilke energipolitiske endringer førte Alta-saken til?

I MD utarbeidet vi en «Samlet Plan for vassdrag» som prioriterte vassdrag i Norge etter lønnsomhet og naturhensyn. Målet var å sikre samfunnsøkonomi og hindre opprivende konflikter i konsesjonssaker. Stortingsmeldingen om «Samlet Plan» foreslo også et norsk kraftmarked som kunne prioritere de gunstigste og minst konfliktfylte utbyggingene på nasjonalt nivå.

Da jeg ble ansatt som embetsmann i OED i 1988 var min første jobb å legge grunnlaget for et nasjonalt kraftmarked. «Samlet Plan» sorterte og prioriterte miljømessige konflikter ved ny kraftproduksjon. Den nye energiloven etablerte et marked som skulle sikre samfunnsøkonomisk nasjonal rekkefølge i utbygging av både kraft og dempe konflikter.

Energilovens formål skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt. I begrepet «samfunnsmessig rasjonell» ligger innebygget et krav om at energisektoren skal utvikles på en samfunnsøkonomisk måte.

Loven likestiller strømkunder med produsenter og skal ivareta private hensyn. Dette styrker husholdningenes vern mot å bli belastet med kostnader som svekker deres økonomi.  Loven skulle sikre dem økonomisk grunnlag for å gjennomføre ENØK-tiltak som gir like god samfunnsøkonomisk nytte som bygging av ny kraft. Loven skulle hindre subsidiering av kraftproduksjon på bekostning av kundene.

Før energiloven ble vedtatt i juni 1990 hadde lokale, ofte kommunalt eide kraftselskaper en monopolrolle hvor de styrte både prisnivå og utbygging av kraft. Konsekvensen var en betydelig overutbygging av kraft. Det tok 15 år før det ble balanse mellom kjøp og salg av kraft.

Hvordan praktiseres energiloven i vindkraftsaker

Norge inngikk i 2012 en avtale med EU om økt satsing på fornybar energi. Avtalen går utover energilovens hovedformål om å sikre en samfunnsmessig utvikling av norsk energisektor. Subsidiering av vindkraft med «grønne sertifikater», betalt av norske strømkunder, svekker husholdningenes evne til å gjennomføre egne tiltak for energiøkonomisering. At norske strømkunder tilfører både norske og utenlandske investorer i vann- og vindkraft en egenkapital uten selv å få eierskap til anleggene er helt absurd.

Norge har akseptert en EU-regel om et øvre «tak» for produsentenes nettleie. Utvikling av strømnettet som følge av satsingen på vindkraft, gir økte kostnader som da veltes over på strømbrukere. Husholdningene belastes en høyere andel av nettkostnadene enn samfunnsmessig rimelig og samfunnsøkonomisk riktig.

Favoriseringen av vindkraften bryter med sentrale regler i energiloven. Norske husholdninger belastes kostnader i strid med at energiloven skal ta samfunnsmessige og private hensyn.

Hva bør rettes opp?

Norske strømkunder må respekteres som en viktig bærebjelke i det norske kraftsystemet. Det er meningsløst at strømkundene skal subsidiere den nye vind- og vannkraft fram til 2035 og betale forsterking av sentralnett som andre får nytte av.  Utbygd vindkraft kan ikke reverseres, men kostnadene norske husholdninger er påført både kan, og må reverseres!

Norsk natur skaper grunnlag for verdifull, fornybar kraft. Husholdningers betaling for strøm skaper milliardverdier, men hvor havner de? Strømkunden blir gang på gang den store taper. Vi må nå få en oversikt over hvor kraftverdiene havner som grunnlag for bruken av vår stemmerett ved stortingsvalget neste år.

Og atter en gang skaper vindkraften konflikter i Finnmark, 40 år etter Alta og oppstarten på en energilov som nettopp skulle hindre slike konflikter. Davvi, midt inne på vidda og midt i verdifulle reindriftsområder, er et grelt eksempel. Kanskje bør Høyesterett ta seg tid til en grundig gjennomgang av energilovens praktisering?  Hvis ikke får vi vente på historiens dom. Og den kan bli tøff!

Svein Roar Brunborg

Tidligere avdelingsdirektør i Olje- og energidepartementet

Forfatter av boken «Energipolitikken er på feil spor. Og det er du som betaler»

Boken er tilgjengelig for fysisk og digitalt kjøp hos “GIUTBOK.NO”