ENERGIPOLITISK.NO

Bjørn Øiulfstad har lørdag 12. oktober 2019 et debattinnlegg om hvem som betaler merkostnadene i sentralnettet som følge av satsing på vindkraft. Øiulfstad sitt innlegg setter søkelys på samme tema som mitt innlegg i DN den 5.10: hvem bør betale for strømnettet? Det er viktig å ha klart for seg det formelle grunnlaget for satsingen på vindkraft og sentralnettets tariffer.

Satsingen på vindkraft har sitt utspring i EU sin satsing på fornybar energi. EØS-avtalen krevde at Norge måtte følge opp med sine tiltak. Til tross for at Norge har en større andel fornybar energi enn alle andre land i EU så ble resultatet av forhandlingene at Norges bidrag til fornybar energi ble større enn for andre land i EU.

Regjeringen fulgte deretter opp med et lovforslag som bestemte at norske strømkunder skulle subsidiere denne kraftutbyggingen med såkalte «grønne sertifikater». Øiulfstad viser til det meningsløse i at subsidiert norsk vindkraft er ettertraktet investeringsobjekter for utenlandske investorer. Men galskapen ender ikke der. Det er også et juridisk problem at strømkundene betaler merkostnadene for investeringene i sentralnettet slik Øiulfstad påpeker.

Innenlandske strømkunder betaler i dag 70% av kapitalen i sentralnettet mens de i 1994 slapp unna med 40%. Og hva er årsaken? Jo Norge har akseptert en regel i EU om en øvre grense for hva kraftprodusentene må betale for bruken av sentralnettet. I praksis betyr dette at det er norske strømbrukere som gjennom sin nettleie må betale alle merkostnader i sentralnettet som følger av satsingen på vindkraft. Det er kanskje ikke EØS-avtalen som er problemet, men at Norge bruker norske strømkunders nettleie som salderingspost i forhandlingene med EU.

Da Stortinget i 2012 vedtok loven om grønne sertifikater inneholdt proposisjonen til Stortinget ingen vurdering eller analyse av hvilke økonomiske konsekvenser dettet ville få for nettkundene i Norge. Dette er et brudd på Regjeringens utredningsinstruks. Og det er et konstitusjonelt problem at Stortinget ikke er informert om de fulle konsekvenser av den loven de vedtok i 2012.

Som avdelingsdirektør i OED på midten av 90-tallet hadde jeg ansvar for støtte til fornybar energi. Allerede da var jeg bekymret for vindkraftens potensial til å ødelegge norsk natur. Det gleder meg at det nå reises protester mot vindkraften, både av hensyn til vern av norsk natur og vern av strømkostnadene for norske strømkunder.

Svein Roar Brunborg