ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i Dagens Næringsliv 5. oktober 2019

Et utvalg har foreslått endringer i skattene som pålegges vannkraften. Både kommuner, fylker og kraftselskap murrer litt over forslagene. Finansdepartementet har klokelig ikke sagt noe, saken skal på høring. Men har ikke strømkundene noe å si i denne saken?

Den vanlige strømkundens interesser er fraværende i debatten. Til tross for at verdiene i vannkraften er skapt ved at norske strømkunder betaler kostnadene. Men kommunene representerer jo forbrukerne vil noen si. Nei ikke i denne saken! Kommunenes interesser i vannkraftens økonomi er i strid til strømkundenes interesser.

Kjernen i saken er de store verdier som skapes av billige kraftverk som får en «superprofitt», kalt grunnrente, når stadig dyrere kraftverk må bygges og strømprisen må øke. Skattesystemet styrer hvor verdiene havner.

Det er grunn til å ta et ørlite historisk tilbakeblikk. Jeg var sentral medarbeider da energiloven ble utformet i 1990. Også den gang skapte vannkraft store økonomiske verdier. Strømkundene fikk indirekte en «bruksrett» til verdien av billige utbygginger fordi kommunale regnskapsregler krevde budsjettbalanse og kommunene kunne ikke ta utbytte fra vannkraften. Billig vannkraft subsidierte derfor nettleien. Men systemet førte også til en voldsom overutbygging av kraft og lave priser som spiste opp den økonomiske verdien av billig vannkraft. Det var også stor forskjell på strømprisen mellom kommuner.

Dette var bakgrunnen for den energiloven som gjelder i dag. Det tok 15 år før det var balanse mellom produksjon og forbruk av kraft. Et felles marked skapte en felles strømpris som styrte investering i ny kraft. Allerede i 1997 «gjenoppdaget» Finansdepartementet de store verdiene i billige kraftverk og «fant opp» grunnrenteskatten. Men strømkundene fikk ikke tilbake «bruksretten» til disse verdiene som skapes av strømkunder uansett hvor de bor i landet. Fram til i dag har Finansdepartementets beskatning av denne «superprofitten» bidratt med rundt 100 milliarder kroner til statskassen. Kommuner og kraftselskap har i samme periode mottatt en god del mer.

Beskatning av grunnrenten er basert på at hele landet er knyttet sammen i ett felles strømnett og at energiloven skaper et felles kraftmarked med samme pris for hele landet. Det er markedsøkonomisk «anstendig» at infrastrukturen, som er et felles omsetningssystem for strøm, da finansieres av den verdien strømmen skaper i næringer. Billige vannkraftanlegg skaper verdier langt utover «normal» avkastning i vanlig næringsvirksomhet. Vannkraftens grunnrente er av en størrelse som kan finansiere det meste av både nasjonalt og lokalt strømnett. Husholdningene finansierer i dag mer enn halvparten. Det er urimelig.

I årene etter at energiloven ble vedtatt har vanlige, stemmeberettigede husholdninger blitt belastet med økte kostnader for strømnettet gjennom sin nettleie til tross for at vann- og vindkraft med eksportbehov nyter godt av disse merinvesteringene i sentralnettet. Fordelingen av kostnadene for strømnettet ble ikke grundig vurdert da vi skrev energiloven. Vårt fokus var å hindre overinvestering i vannkraft som svekket økonomien i hele kraftsystemet. Den jobben klarte vi, men vi gikk ikke inn på fordeling av vannkraftens grunnrente. Den var «forsvunnet» i et overutbygd kraftsystem og vanskelig å få øye på.

Vanlige strømkunder med stemmerett blir lett en «salderingspost» for vyer om næringsvekst. Energipolitikk domineres av store økonomiske og politiske organisasjoner. Strømkundene er dårlig organisert som gruppe. Kommunale politikeres ønske om å beholde sin del av «grunnrentekaka» er i konflikt med at kommuners andel av vannkraftens grunnrente alternativt kan bidra til vesentlig lavere nettleie for husholdninger i hele landet.

Men hva om Finansdepartementet gir fra seg sitt «grunnrentekakestykke» til strømkundene? Ja, da kan jo kommunene fortsatt nyte sitt eget «kakestykke».