Energipolitikken er på feil spor!

IMG_6887

 

I min bok «Energipolitikken er på feil spor – og det er du som betaler» gir jeg en gjennomgang av energipolitikken slik jeg har vurdert den over en 40 år lang yrkesvirksomhet knyttet til energiforvaltning.  Jeg tar ikke opp vindkraften som hovedtema, men boken gir en gjennomgang av de økonomiske fordelingsspørsmål knyttet til kraftsektoren. Mange av de tema som jeg tar opp i boken har sterk tilknytning til vurderingen av det økonomiske samspillet mellom vindkraftproduksjon og den rollen vanlige strømkunder er gitt i den energiloven jeg var med på å etablere for 30 år siden. I det etterfølgende trekker jeg fram noen relevante tema fra boken som kan knyttes til vindkraften.

Svein Roar Brunborg

Tidligere avdelingsdirektør i Olje- og energidepartementet

Forfatter av boken: «Energipolitikken er på feil spor. Og det er du som betaler!»

 (Boken er til salgs, både fysisk og digitalt, på nettsiden til «GIUTBOK.no», men kan også kjøpes i bokhandel)

e-post: s-r-b@frisurf.no

 

Energilovens rolle i kampen mot vindkraften

Konflikten om vindkraften har dominert den energipolitiske debatten i 2020. Det minner om kampen mot «monstermastene» i 2010 og Altasaken i 1980.

Dagens konflikt oppstår i skjæringspunktet mellom internasjonaliseringen av norske energipolitikk, vern av norsk natur, behovet for klimatiltak, nettleien til norske husholdninger og næringsliv og organiseringen av kraftmarkedet. Mange frykter at verdien av norske kraftressurser tilgodeses Internasjonale investorer.

Satsingen på vindkraft griper sterkt inn i fordelingen av kostnader i vårt nasjonale kraftsystem, helt ned til den vanlige strømkunde. For å få en ryddig politisk diskusjon om vindkraften er det nødvendig å ta en grundig gjennomgang av de prinsipper og lovregler som skal legges til grunn for et effektivt kraftsystem. Dagens satsing på vindkraft gir grunn til å sette spørsmålstegn ved praktiseringen av (formålet) med den energiloven som ble etablert i 1990.

Vindkraften og strømkundene har klare interessemotsetninger

De som investerer i vindkraft, har som hovedinteresse å få størst mulig avkastning på sine investeringer. De ønsker derfor best mulig pris for kraften de selger inn i det norske kraftmarkedet og ønsker at det norske kraftmarkedet har god kapasitet for videresalg til land med en strømpris høyere enn den norske. De ønsker å plassere sine anlegg der vindforholdene er gode og stabile. De ønsker lavest mulig nett-tariffer for å knytte anleggene til det norske sentralnettet.

Norske strømkunder har sine interesser knyttet til en lavest mulig strømpris og lavest mulig nettleie. Eksport og import av kraft mellom Norge og utlandet må gis et omfang som kan bidra til å redusere strømprisen i kalde og tørre år mer enn strømprisen øker i milde og våte år. En slik strategi vil sikre norske strømkunder fordelene ved at norske, fornybare energiressurser, over tid vil gi en lavere strømkostnad for norske husholdninger og næringsliv enn utlandet.

Norske strømbrukere vil kunne dra nytte av en overutbygging av vind og vannkraft fordi det vil gi levere strømpris i Norge enn i andre land, men norsk vindkraft vil få svekket lønnsomhet av en overutbygging av kraft i Norge.

Norske strømkunder vil, for de fleste økonomiske spørsmål knyttet til utbygging av vindkraft, ha motsatte interesser av vindkraften. Det er viktig å avklare samspillet mellom de økonomiske rammebetingelsene for vindkraften og strømkostnadene for norsk næringsliv og norske husholdninger.

Energiloven eller Plan- og bygningsloven?

Energiloven og Plan- og bygningsloven er de to helt sentrale lovene som påvirker fordelingen av de økonomiske interessene i vindkraftsaken. Praktiseringen av energiloven legger både rammene for lønnsomheten av vindkraften og hvordan kostnadene i kraftsystemet fordeles mellom kraftutbyggere og strømbrukere.

Vindkraftmotstanderne har uten hell gått til sak mot vindkraftutbygging basert på Plan- og bygningsloven (PBL), en lov som baseres mer på synsing enn på økonomi. Vindkraftmotstanden fokuserer alle sine krefter mot bruken av PBL i hver enkelt utbyggingssak. Energiloven blir av mange vindkraftmotstandere sett på som selve årsaken til dagens massive, miljøødeleggende utbygging av vindkraft.

Noe av skepsisen er knyttet til timesmåling av strømbruken hos vanlige strømkunder (AMS) som ble innført i 2019. Ordningen oppfattes av mange som et redskap for kraftbransjen og myndighetene til å kontrollere strømkundenes økonomi til fordel for kraftbransjen. Vindkraftmotstanderne burde heller se denne ordningen som et redskap for vanlige strømkunder til å få en likeverdig rolle i kraftmarkedet som den rolle kraftbransjen har.

Noen argumenterer også med at den norske energiloven av 1990 hadde som formål å legge til rette for nettopp den type økonomiske utnytting av norske kraftressurser vi nå ser (Kent Andersen i boka «Klima Antiklimaks»). En slik holdning setter energilovens formål på hodet. Den historiske bakgrunnen for etableringen av energiloven var nettopp å sikre en miljø- og samfunnsøkonomisk balanse i produksjon av strøm til norske strømkunder. Dagens satsing på vindkraft har basis i EUs strategi for økt produksjon av fornybar energi i EØS-området.

Nylig (rundt 10.oktober) kom det frem at utbyggere av vindkraft har kompensert eierne av grunnen anleggene bygges på økonomisk for den støy anleggene skaper. Dette innebærer en «privatisering» av allemannsretten til å ferdes i norsk landskap. Energiloven legger til grunn at det skal tas samfunnsmessige hensyn ved utviklingen av kraftsystemet, men den støymessige ulempen for de som, med grunnlag i allemannsretten, går på tur i disse områdene kompenseres ikke.

Energilovens virkeområde

Tolkningen av energiloven som grunnlag for dagens massive utbygging av vindkraft er feil. Hva som har skjedd med praktiseringen av loven de senere år, i forbindelse med blant annet utbygging av vindkraft, er et høyst relevant spørsmål. Vi har et uklart, inkonsistent og historieløst grunnlag for diskusjonen om vindkraftens rolle i Norge i dag.

Som konsulent i Miljøverndepartementet tidlig på 80-tallet foreslo jeg at et kraftmarked kunne bidra til å prioritere de billigste og mest miljøvennlige kraftprosjektene. Disse tankene ble omtalt i stortingsmeldingen om «Samlet plan for vassdrag» og representerer innfallsporten til arbeidet med energiloven som jeg var med å skrive i 1990, som embetsmann i Olje- og energidepartementet.

Formålet med loven, som trådte i kraft i 1991, var leveringssikker, miljøvennlig og kostnadseffektiv strøm til norske kunder. Prisen på strøm i markedet skulle være avgjørende for investeringer i både ny produksjon og enøk hos forbrukerne. Loven skulle hindre subsidiering av kraftproduksjon. Varig, netto krafteksport kunne bare unntaksvis tillates. Gevinsten av vår billige vannkraft skulle komme både norske husholdninger og næringsliv til gode.

Loven tar utgangspunkt i samfunnsøkonomiske prinsipper.  Utgifter og gevinster må forvaltes slik at markedet fungerer best mulig og slik at nettleien i minst mulig grad påvirker kundenes strømkostnad. Fra 1997 har Finansdepartementet beregnet vannkraftens grunnrente. Den er i dag stor nok til å kunne betale det aller meste av nettkostnadene til både næringsliv og husholdninger.

Et nytt prinsipp i loven var at vanlige strømkunder skulle få kjøpe strøm direkte fra kraftmarkedet. En viktig, og internasjonalt unik, oppgradering av markedsrollen til vanlige strømkunder og gjør dem – som gruppe – til en likeverdig motpart til kraftprodusentene.

Men hva har skjedd?

Husholdningene belastes med en urimelig høy andel av kraftsystemets kostnader for strømnettet og uten at de får en eierandel av den kapital de tilfører strømnettet gjennom nettleien. Vi har akseptert en EU-regel som begrenser kraftprodusentenes betaling for nettet. NVE presser kundene til å kjøpe strøm fra «strømleverandører» med en avgift og hindrer dem i å kjøpe strøm fra samme marked som produsenter – slik loven gir dem rett til. Lovproposisjonen om «grønne sertifikater» tvinger strømkunden til å subsidiere kraftprodusenter, men proposisjonen redegjorde ikke for hvordan dette undergraver kraftmarkedets rolle for vanlige strømkunder.

Norge har inngått internasjonale avtaler om energimarked og klimasamarbeid. Dette er formål man kan ha sympati for, men internasjonale avtaler endrer ikke automatisk norsk lovverk. Avtalene har endret hvordan kostnader og gevinster fordeles i norsk kraftsektor. Avtalene påvirker energilovens opprinnelige formål, noe som krever egen lovbehandling. Strømkundene som gruppe havner utenfor de politiske prosessene. Fordeling av kostnader og gevinster er normalt politiske valg som må drøftes av politikere og ikke besluttes internt i forvaltningen.

Dagens praktisering av energiloven kan være i strid med lovens opprinnelige formål. Særlig gjelder dette etableringen av ordningen med «grønne sertifikater» som i praksis er subsidiering av strømproduksjon, noe som kommer i konflikt med den selvstendige markedsrollen energiloven gir vanlige strømkunder. Ordningen ble vedtatt uten at Stortinget ble orientert om økonomiske konsekvensene for kraftmarkedet som helhet.

Kanskje er det behov for mer elektrisitet av klimahensyn, men energilovens opprinnelige rolle gir ikke grunnlag for dagens massive utbygging av vindkraft. Norske husholdninger skal ikke belastes med andre lands klimatiltak (EU).

Energiloven hindrer ikke bygging av vindkraft, men prosjektene må vise seg miljøvennlige, klare seg med nasjonal strømpris og betale fullt ut for alle kostnader de påfører strømnettet. Det gjør de ikke i dag!

Vindkraftmotstanden bør etablere en allianse med vanlige strømkunder

Energiloven skulle sikre at norske husholdninger og konkurranseutsatt norsk næringsliv fikk nytten av de naturgitte norske kraftressursene. Men dagens energipolitikk prioriterer at kraftnæringen selv skal hente ut verdiene av norske kraftressurser. Vanlige strømkunder er en salderingspost for dagens energipolitikk og flere kabler til utlandet svekker norsk industris konkurransekraft.

Energiloven er skrevet slik at den skal bringe den vanlige strømkunder inn i en rolle som likestiller dem med kraftbransjen. Men vanlige strømkunder er dårlig organisert. De får ikke en gang innflytelse gjennom den egenkapital som de tilfører kraftsektoren gjennom nettleien og subsidiering av vind- og vannkraft via grønne sertifikater.

Vindkraftmotstanderne bør kreve at strømkundene må få formelle eierroller i de virksomheter de tilfører egenkapital. Det vil danne grunnlag for en allianse mellom vindkraftmotstanden og strømkundene. Det vil sette søkelys på en rekke urimeligheter i dagens praktisering av energiloven hvor vanlige strømkunder er en salderingspost for finansiering av kraftproduksjon. Mange av disse urimelighetene er felles for strømkunder og vindkraftmotstandere. Gjennom slike eierskap vil også skepsisen til AMS kunne snus til å bli strømkundenes redskap i den politiske prosess som styrer prioriteringer og pengestrømmen i kraftsektoren.

Det er på høy tid med en grunnleggende politisk diskusjon av pengeflyten i kraftsektoren og dagens juridiske praktisering av energiloven. Jeg har tidligere tatt til orde for at praktiseringen av energiloven må gjennomgås juridisk, kanskje bør saken løftes helt opp til høyesterett istedenfor at saken graves ned i enkeltsaker knyttet til Plan og bygningsloven.

For å få en saklig, og økonomisk relevant behandling av dagens subsidierte satsing på vindkraft trenger vi tall som viser verdiskaping og -fordeling i dagens kraftmarked – tall som bør etterlyses i høstens diskusjon om statsbudsjettet for 2021 i Stortinget: 

Hva vil vindkraften motta av grønne sertifikater fram til 2035 og hvor mye havner hos strømleverandørene?

Bør strømkunder få eierandeler i den vindkraften de subsidierer, eller også til nettselskaper de tilfører egenkapital via avskrivinger betalt over nettleien?

Hvor mye av sentralnettets økte kostnader skyldes avtalen med EU, finansiert med subsidiering via grønne sertifikater.

Hvor mye tjener strømleverandørene ved kjøp og salg i finansiell krafthandel uten at gevinsten havner hos strømkundene?

Hvor store verdier er skapt via vår billige vannkraft (grunnrente) fram til i dag og hvor store verdier er knyttet til utsatt grunnrenteskatt i kraftselskapene?

Hvor stor er reduksjonen i grunnrenteskatt for vannkraften hvis kraftprisen går ned som følge av overutbygging av kraft med grønne sertifikater?

Hva er realistiske anslag på en grunnrenteskatt for vindkraft fram til 2035 om de skulle betale grunnrenteskatt etter samme regler som gjelder for vannkraften?

 

Svein Roar Brunborg
Sivilingeniør – Siviløkonom – Energirådgiver

Telefon: +47 906 22 764
Email: s-r-b@frisurf.no