Møller i motvind

Publisert i Energi – november 2007

 

Mitt første møte med vindmøller var i siste halvdel av 70-tallet. Sammen med en kollega i MD humpet jeg bortover en dansk gårdsvei i en tynnslitt Renault 4 til vindmøllen som en miljøorganisasjon hadde under bygging. Vingene lå halvferdige på bakken og byggeplassen fortalte mer om idealistisk vilje enn håp om at fornybar strømproduksjon kunne redde verden.

 

 

Neste møte med vindmøller var tidlig på 80-tallet. En ordentlig mølle var bygget av et svensk kraftselskap i Skåne. Vi busset utover jordbrukslandskapet og festet blikket i høyde med kirkespirene, der vi forestilte oss at møllene ville rage opp. Men ingen mølle var å se før den lokale guiden pekte nedover. På et jorde bak en av kirkene ut mot havet sto den. En puslete liten hvit stang med vingene i ro. Var dette alt? Var det ikke verre?

 

I årene etterpå var fokus rettet mot utviklingen av kostnader. Danskene pøste ut milliarder i offentlig støtte og etablerte en verdensomspennende eksportindustri. Midt på 90-tallet dro vi på bedriftsbesøk og konstaterte at idealismen fra 70-tallet var erstattet av kommersielle drivkrefter og høyteknologi. Det gjorde godt. Det ga håp om at fornybar energi og ikke forurensende varmekraft og kjernekraft skulle redde de siste fossene.

 

Men så begynte motvinden så smått å ta tak. Og det var ikke den type motvind som får møllene til å produsere strøm. Den første var av språklig art. Statssekretæren var vestlending, lærer og målmann. ”Dei skal ikkje kallast vindmøller” irettesatte han vennlig, men bestemt. Møller maler mel! Vindkvern var – språklig sett – et OK alternativ, men vi ble enige om at, i hvert fall under den sittende regjering, skulle de kalles vindkraftverk.

 

Statsråden ”vigslet” de første av 5 godt subsidierte, men likevel ulønnsomme vindkraftverk på Lindesnes. En messingplate nederst på en av dem bekrefter begivenheten. NVE var mer kritiske til andre anlegg. Ett av dem fikk nei fordi naboer ble sjenert av støy. Det var bra at NVE på denne måten tydeliggjorde at også vindkraftverk måtte underlegges strenge miljøkrav hvor miljømessig ønskelige og politisk korrekte de enn måtte være.

 

NVE laget et atlas over vinden langs kysten. Forskningsmidler ble satt inn der vi mente norske miljøer kunne finne smartere løsninger enn danskene. Og kanskje kunne norsk erfaring fra oljevirksomheten utaskjærs flytte vindkraftverkene til havs.

 

Så fikk grunneierne langs kysten besøk av kraftselskaper med strategiske tanker og kapital. De første stedene gikk billig. Etter noen år dukket det opp synspunkter på grådige grunneiere, men de fleste har vel nå fått akseptert en slags grunnrente slik som eiere av fosser fikk i sin tid.

 

Så dukket næringskonfliktene så smått opp. At norske husdyr kunne gresse like usjenert mellom vindkraftverk som danske kyr er vel etter hvert akseptert. Men det kom et annet skudd for baugen. Noen mente at vindkraftverk langs skipsleia kanskje ikke var en naturopplevelse for turistene på hurtigruten.

 

Og her står vi ved den type konflikt som konsesjonsbehandlingen ikke fanger opp og behandler på like faglig måte som konflikter knyttet til miljø og tilkobling til kraftsystemet. Vannkraftutbyggingen har fjernet mange gårdsbruk og erstatning er gitt. Men skal hurtigruteselskapene få kompensasjon for en svekkelse av turistnæringen i fremtiden? For dette er en alvorlig dimensjon ved vindkraftutbyggingen.

 

Vi lever i en verden med stadig færre uberørte områder, lave reisekostnader, økt velstand og en voksende trend med opplevelsesferie. I en slik fremtid kan vår uberørte natur gi et viktig bidrag til verdiskaping og sysselsetting for de kommende generasjonene. Hvordan skal samfunnet foreta en slik avveiing?

 

Men miljøpolitikken setter dagsorden for energisektoren. Klimatrusselen presser frem krav om mer fornybar energi, nesten koste hva det koste vil. Risikerer vi nå at klimapolitikken får de samme konsekvensene for norsk natur som kraftutbyggingen og industrireisingen fikk på 50- og 60-tallet? Gir vi oss tid til å tenke oss om?

 

Jeg har sett en film om havørner og vindkraftverk på TV. Den ble sendt langt utenfor beste sendetid.

 

Ved hjelp av dataanimasjon deltar vi på en flukt basert på de GPS-signalene som ble sendt ut fra en radiomerket ørn. Vi følger med på hans første langferd. Vekk fra vindkraftparken hvor han ble klekket ut.

 

Vi svever over et datakonstruert norsk landskap og følger med i flukten tilbake til hjemlige trakter. Helt til han får hodet kappet av en vindkraftvinge. Før han rekker å finne en make og gi sitt bidrag til nye generasjoner havørn.

 

Den unge, halshugde ørnen plukkes opp ved foten av et vindkrafttårn og puttes i en sort plastpose.

 

Om filmen sendes i beste sendetid, midt i gullrekka til NRK, har bygging av vindkraftverk lang norskekysten ikke en sjanse i havet til å få folkelig aksept.

 

Eller – kanskje det nettopp er der ute i havet at vindkraften må finne sin fremtid?

 

Andre kronikker med relevans for vindkraft:

Vindkraften blåser i det meste

Grønne sertifikater er ikke miljøpolitikk

Vindkraft på land: nytte og ulempe

Blasfemiske vindmøller

Vind, vann og miljøpolitisk konsistens

Kjernekraft eller vindmøller