ENERGIPOLITISK.NO

Februar 2011

 

Dette er noen refleksjoner jeg skrev ned rett etter fremleggelsen av 4 rapporter utarbeidet av arbeidsgrupper nedsatt av Olje- og energidepartementet som en kvalitetssikring av beslutningen om bygging av kraftlinjer mellom Sima og Samnanger.

Nå i ettertid kan jeg konstatere at Statnett har lagt om stilen i sin håndtering av store investeringer i sentralnettet når det gjelder satsingen i Oslo-området. Det er bra, men samtidig har byggingen av småkraft og vindmøller, subsidiert med grønne sertifikater, avdekket at det egentlige nettproblemet er at all denne grønne kraften må følges opp med sterkere nett både innenlands og til utlandet for å unngå et “innelåst” nasjonalt kraftoverskudd som senker strømprisene for mye. Monstermastene ble i konsesjonssøknaden begrunnet med leveringssikkerhet i Bergen by. Vi var mange som ikke trodde på denne doktrinen, – og vi fikk rett! Så til tankene i 2011:

Den viktigste konklusjonen som kan trekkes fra rapportene er at kraftlinjene ikke er lønnsomme å bygge i dag. De må utsettes, antagelig helt til 2020, dvs byggestart ca 2018. Dette må oppfattes som et spark på skinneleggen til både Statnett som konsesjonssøker, NVE som myndighetenes kontrollorgan og departementet som ankeinstans og eier av Statnett.

 

Det er ikke kommet fram store overraskelser mht kabelkostnader og tilhørende tekniske problemer. Kabel er dyrt, men rapportene ser på dette prosjektet isolert uten å sammenligne det med noe annet. Det er en prinsipiell feil at miljøkostnadene ikke er kvantifisert. Det vises til at det ikke finnes gode kvantifiseringsmetoder, noe som er riktig, men det blir ikke mer riktige miljøbeslutninger av å sette verdien til null.

 

Behovet for en styrking av sentralnettet på Vestlandet nevnes i forbindelse med elektrifisering av sokkelen. Kabler er eneste alternativ på havet, formålet er miljøhensyn – redusert CO2-utsilpp fra norsk sokkel. Men det nevnes ikke at reservekraft basert på gass vil beholdes på plattformene selv om de elektrifiseres og disse kan bidra til å styrke leveringssikkerheten på land.

 

Kostnaden per tonn redusert CO₂ ved elektrifisering av sokkelen ligger på minst 1500 kroner per tonn. Altså vurderes miljøgevinsten til mer enn ti ganger den internasjonale kvotepriser på omkring 200 kr per tonn CO₂.

 

På grunn av skattesystemet på sokkelenvil nær 80 % av kostnadene dekkes av redusert skatt. Kostnadene blir usynliggjort som en ikke identifiserbar reduksjon i skatteinntektene til staten. Det er et grelt eksempel på at klimahensyn skyver til side klassisk miljøvern og presser frem en verdiforringelse av vestlandsnaturen.

 

Det er prisverdig at ett av utvalgene trekker fram at tiltak på forbrukssiden kan styrke leveringssikkerheten i bergensområdet. Men utvalgene har ikke tro på at forbrukertiltak kan fjerne behovet for kraftlinjen Sima – Samnanger. Det er å trekke en konklusjon uten at det verken er foretatt en faglig vurdering eller at praktiske tiltak er testet ut i virkeligheten.

 

Det må nå komme minst 2, helst 7 års utsettelse av byggestart. Denne tiden må nyttes godt. Ett av utvalgene sier helt tydelig at en utsettelse vil gi ny informasjon og at ny informasjon gir kunnskap om nye muligheter. En utsettelse vil ha en positiv økonomisk verdi. Når risikoen for strømbrudd er lav er det her bare et potensial oppover.

Utvalg III lister opp tiltak på forbrukersiden som må vurderes nærmere for å kartlegge potensialet. Bergensområdet har et effektproblem, maksimaleffekten på kalde vinterdager er kritisk for leveringssikkerheten. Tradisjonelle enøk-tiltak vil over tid ha en gunstig effekt, men oppmerksomheten i de to årene med utsettelse må først og fremst rettes mot de typer tiltak som reduserer effektforbruket.

 

Utvalget har også foreslått utkobling kombinert med kompensasjon. Dette er helt parallelt til mitt forslag om kompensasjon ved rasjonering.

 

Statnett baserer den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av Sima – Samnanger med sparte KILE-kostnader fordi kraftlinjen bedrer leveringssikkerheten. Statnett opererer med en gjennomsnittlig kostnad for ikkelevert energi til alminnelig forsyning på 36 kroner per kWh ved et strømbrudd (enda høyere for oljerelatert industri). Dette er et realistisk gjennomsnitt dersom det ikke er mulig å unngå strømbrudd ved å koble ut de forbrukergruppene som har lavere kostnad. Men det er et urealistisk tall dersom det finnes billigere måter å unngå strømbrudd på.

 

Offentlig tjenesteyting og husholdninger har en kostnad ved ikkelevert energi på mindre enn en tredjedel av det Statnett legger til grunn for den samfunnsøkonomiske lønnsomheten. Offentlig tjenesteyting og husholdningene er også de forbrukergrupper som har et høyt effektuttak nettopp i de kritiske tidene på døgnet.

 

Uvarslede strøm brudd kan unngås ved å ta i bruk det som NVE kaller ”sonevis roterende utkobling”. Da faller kostnaden ved å unngå strømbrudd i Bergen til bare en brøkdel av det Statnett forutsetter. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av kraftlinjen er derfor mye lavere enn både NVE, Statnett og OED har lagt til grunn.

 

Rasjonering er ikke ønskelig som en permanent løsning, men NVEs egne beregninger av de enkelte brukergruppenes kostnader ved ikkelevert energi tyder på at forbrukerne vil velge å trekke tilbake mer enn tilstrekkelig effekt dersom det lokale nettselskapet tilbyr en kompensasjon i tråd med Statnetts forutsetninger for kraftlinjen, dvs 36 kr/kWh. På en kald vinterdag kan det fort bli noen hundrelapper mindre på strømregningen og et ekstra tilskudd til husholdningsbudsjettet.

 

KILE-kostnadene er et bedriftsøkonomisk insentiv for distribusjonsselskapet. BKK-nett har i denne saken vendt seg oppover mot sentralnettet for å bedre sikkerheten. De kunne like gjerne vendt seg ”nedover” til forbrukerne for å lete etter tiltak.

 

AMS og toveis kommunikasjon kan bringe økonomiske insentiver helt fram til forbrukerne og gi dem valgmuligheter som kan utløses av vanlige priser og muligheten for kompensasjon..

 

Men mange tiltak kan realiseres uten slik toveiskommunikasjon. Det finnes kommersielle systemer for bedre varmeregulering som reduserer effektbehovet med 10 – 20 prosent, systemer som faktisk gir størst %-vis reduksjon nettopp på de kaldeste vinterdagene.

 

Nøkkelen er å bruke kunnskap om bygningskroppens evne til å lagre energi. Ved å la utendørstemperaturen starte oppvarmingen litt tidligere etter nattesenkning vil vi unngå å bruke effekt til å varme opp igjen kalde vegger akkurat når maksimaleffekten er høyest.Å styre oppvarming av varmtvannsberederen unna de samme timene er et annet eksempel.

 

Det snakkes om å gjøre Norge til Europas ”grønne batteri”. Det er en tanke jeg har stor sans for, men den som skal bruke batteriet må betale hva batteriet koster. Det må ikke bli slik at norske forbrukere får økt nettleie for å frakte overskudd av strøm vi selv ikke har bruk for, ned til kontinentet. Overskudd presser prisene ned og øker støttebeløpene ENOVA må ut med for å realisere ny kraftproduksjon. Vi må kreve av EU et opplegg hvor det er europeiske aktører som betaler merkostnadene ved kraften EU importerer fordi Norge ikke trenger den.

 

Bråket om kraftlinjene i Hardanger er en læreprosess for kraftbransje og energiforvaltning. Arbeidsmetode og saksbehandlingen må legges om. Monstermaster må vi ha, men ikke nå og ikke mellom Sima og Samnanger. Ingen master må bygges før vi vet hva forbrukssiden kan bidra med. To år med utsettelse må fylles med et lokalt pilotprosjekt som vitaliserer det lokale nettselskapet, hvor alle berørte partene går sammen om å utvikle kunnskap og etablere nye arbeidsmetoder som skal inngå i fremtidige konsesjonsprosesser.