ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i Energi – januar 2007

 

Denne artikkelen er skrevet sammen med Ragnar Ottosen. Tankene vi fremmer her var et resultat av våre diskusjoner knyttet til kraftsituasjonen ved inngangen til fyringssesongen 2006. Også Jørgen Bjørndalen ga gode bidrag. Artikkelen kom på trykk i bladet ENERGI januar 2007. Temaet er også behandlet i kronikkene ”Strømrasjonering – ikke lenger et problem”, mars 2010 og ”Hvordan kompensere ved rasjonering”, februar 2011 og er også berørt i kronikken ”På tide å snekre energiloven helt ferdig?”, desember 2010..

 

 

Ved inngangen til høsten har energidebatten i media fokusert på den anstrengte magasinsituasjonen. Energiloven trekkes inn i diskusjonen om hva som er årsaken til en økt risiko for strømrasjonering.

 

Men energiloven er bare ett av flere elementer som påvirker kraftsituasjonen. Minst like viktige elementer er kraftutvekslingen med utlandet og de miljøpolitiske rammer som har omkranset kraftsektoren de siste 10 årene.

 

Allerede i 1998 orienterte Statnett Olje- og energidepartementet om at kraftsystemet ville komme i en anstrengt situasjon mellom 2005 og 2007 om ikke nye tiltak ble gjennomført. Analyser gjennomført av konsulenter og kraftmeglere viste også det samme. Statnett har i årene etterpå, selv fulgt opp dette ved å gjennomføre forsterkinger av sentralnettet og utlandsforbindelsene, men lite har skjedd på tilgangssiden. Vi befinner oss nå ved i en situasjon som er varslet tidligere.

 

Produsentene er blitt anklagd for å ha sendt for mye kraft ut av landet og at det er energilovens kommersielle insentiver som på denne måten er årsaken til en mulig kraftkrise. Men energilovens markedsmekanismer bidrar bare til å synliggjøre en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel mye tydeligere enn før. Vannet i kraftmagasinene representerer store økonomiske verdier. Rentekostnaden ved å ha mer vann i magasinene enn nødvendig er betydelig.

 

Samspillet mellom det norske kraftmarkedet og utlandet, miljørestriksjoner på norske kraftutbygging og de kraftpriser vi møter i utlandet, har som en sannsynlig konsekvens at de norske vannmagasinene gjennomgående vil ha en lavere fyllingsgrad og sterkere svingninger enn vi er vant til historisk.

 

Å unngå enhver risiko for rasjonering er heller ikke økonomisk rasjonelt. Muligheten for rasjonering er – og har alltid vært – en del av kraftsystemets innebygde egenskaper.

 

Før energiloven utarbeidet myndighetene jevnlig energimeldinger hvor de presenterte simuleringer av vannkraftens produksjonsevne. I beregningene lå det til grunn at forbrukerne hadde en kostnad ved rasjonering som langt oversteg prisen på den kraften de ikke fikk levert, en såkalt avsavnskostnad. Denne tenkemåten er ikke fulgt opp i energilovens håndtering av rasjonering og konsekvenser av rasjonering gjenspeiles ikke i de avtaler som kraftleverandørene inngår med sluttbrukere. I andre markeder vil normalt en leverandør som forplikter seg å levere en vare eller tjeneste, måtte påregne å betale en kompensasjon dersom leveransen uteblir. Det er også uklart i hvilken grad produsentene i dag vektlegger slike kostnader i sine løpende magasindisponeringer.

 

Kjernepunktet er hva som ligger i produsentenes og kraftleverandørenes økonomiske og juridiske ansvar overfor sluttbrukeren i en rasjoneringssituasjon.   Kan produsentene påberope seg ”force majeure” den dagen magasinet er tomt, eller innebærer avtaler om kraftleveranser at produsenten (eller leverandøren) må gi sluttbrukeren kompensasjon for at han ikke får den varen han har bestilt?

Rasjoneringsfaren innebærer risiko for å bli påført en ulempe i form av kalde hus, kald kaffe og svarte TV-skjermer. Den enkelte forbruker kan ikke påvirke risikoen selv og tidspunktet for når ulempen påføres er usikker. I slike situasjoner er det vanlig å gardere seg gjennom en forsikringsordning. I kraftsektoren mener vi det er mulig å utforme et forsikringssystem som både kompenserer for ulemper ved en eventuell rasjonering og samtidig reduserer sannsynligheten for at en rasjoneringssituasjon oppstår.

 

Vårt forslag er at alle leverandøravtaler med sluttbrukere får et obligatorisk punkt om økonomisk kompensasjon i tilfelle strømrasjonering. Dette er helt parallelt med den allerede eksisterende ordningen som gir sluttbrukerne en økonomisk kompensasjon dersom netteier ikke opprettholder nettets leveringsevne. Denne ordningen kunne i prinsippet justeres til også å omfatte rasjonering, men dette vil plassere et markedsansvar hos netteierne og skape uklare roller.

 

Når leverandørene pålegges et konkret økonomisk ansvar vil leverandørene i sin prissetting ta høyde for at en rasjoneringssituasjon kan utløse krav om erstatning. Leverandørene vil lete etter muligheter for å minimere denne økonomiske risikoen. De kan legge inn en etterspørsel etter kontraktstyper, opsjoner, i kraftmarkedet slik at de garderer seg mot de uforutsette utgiftene som en rasjonering vil påføre dem, men de kan også etterspørre en forsikringsordning som garderer dem mot det samme. Det mest sannsynlige vil være at kraftprodusenter med god magasineringskapasitet vil tilby seg å overta det økonomiske ansvaret mot en godtgjørelse. Ordinære kraftleverandører og forsikringsselskaper kan også bli interessante aktører.

 

Kraftselskaper som påtar seg ansvaret ved å gi en slik ”rasjoneringsforsikring” vil ha et klart økonomisk insentiv for at de i situasjoner med stor rasjoneringsrisiko fortsatt har vann i magasinene som kan selges for å dekke de forpliktelser de har påtatt seg overfor leverandørene. Det er sannsynligvis lurt av magasineier å ha vann å selge fremfor å selge seg tom og bidra til at det oppstår en rasjoneringssituasjon som utløser det erstatningsansvar som magasineieren har påtatt seg gjennom en avtale med leverandøren.

 

Den samlede effekten av leverandørenes erstatningsansvar er at det holdes tilbake mer vann i magasinene enn ellers når etterspørsels- og tilsigssituasjonen strammes inn. Forbrukernes rett til erstatning kan heve prisnivået noe, men også andre måter å redusere rasjoneringsrisikoen på vil føre til kostnader for sluttbrukerne. Hvor stor prisøkningen vil bli er vanskelig å si eksakt, men generelle betraktninger indikerer at priseffekten er beskjeden. Totalt sett vil forbrukerne komme bedre ut ved at sannsynligheten for rasjonering reduseres og ved at det utbetales en kompensasjon i tilfelle rasjonering

 

For en gjennomsnittlig forbrukerfamilie som bruker 20 000 kWh per år vil forsikringsordningen sannsynligvis tilsvare mindre enn en 100-lapp i året.

 

Ulempen ved å ikke kunne varme opp boligen, se på TV, lage mat og tenne lys i oppholdsrom er betydelig høyere enn det man betaler for strømmen.

 

Myndighetene kan fastsette et beløp, men sluttbrukeren kan også selv velge erstatningsnivå og avveie egne ulemper opp mot den tilsvarende økningen i strømprisen leverandøren tilbyr. Hovedpoenget for myndighetene må være å sikre sluttbrukerne en juridisk rett til erstatning for ulempene ved en eventuell rasjonering. Myndighetene behøver ikke å bry seg med hvordan leverandørene i praksis håndterer et slikt pålegg. Sluttresultatet vil bli at leverandørenes erstatningsforpliktelse tas hensyn til når produsentene setter opp en strategi for magasindisponeringen i år med lite nedbør som fører til at sannsynligheten for rasjonering reduseres. De prisendringene som forsikringsordningen eventuelt gir i kraftmarkedet vil også motivere til å gjennomføre andre fysiske tiltak som reduserer risikoen for rasjonering.

 

Det kan diskuteres om leverandørene skal ha en plikt, eller om det bare skal være en rett sluttbrukerne har, til å inngå en avtale om rasjoneringserstatning. Hvis det er en frivillig ordning vil enkelte sluttbrukere kunne velge å investere i egne reserveaggregater fremfor å betale for en forsikring, noe som også kan redusere de samfunnsmessige kostnadene ved rasjonering.

 

Den ordningen vi foreslår har gode egenskaper, både prinsipielt, økonomisk og politisk. Det gode prisnippet er at den retter seg inn mot kjernen i problemet og reduserer risikoen for rasjonering. Den er økonomisk effektiv fordi den gir aktørene i kraftmarkedet insentiver til selv å finne den mest kostnadsbesparende måten å løse forsikringsproblemet på. Den signaliserer gode politiske intensjoner ved at myndighetene erkjenner hvor viktig strømforsyningen er for den enkelte og at det er forbundet med betydelige kostnader å ikke kunne kjøpe strøm når man har bruk for den.

 

Ordningen styrker forbrukernes posisjon i forhold til de øvrige aktørene i kraftmarkedet. Og ikke minst gir ordningen sluttbrukerne eiendomsretten til en kostnadskomponent som allerede er tatt hensyn til i de modeller som de fleste produsentene anvender i sine analyser av fremtidige magasindisposisjoner.