God dag frøken Frederiksen
Publisert i Energi – desember 2007
Dette er et eksempel på at inspirasjon til energipolitisk nytenkning kan komme fra uventet hold. Det er også et eksempel på hva våre mødre betyr for oss og hva vi er villig til å gjøre for at de skal få det bra.
I statsbudsjettet går Olje- og energidepartementet inn for å installere toveis måleutstyr hos strømbrukerne innen 2013, eller tidligere, om forholdene tilsier det.
Det var på tide! Dette er en viktig sak. Og det dreier seg ikke bare om å legge til rette for avanserte teknologiske muligheter for effektstyring og optimalisering av kraftsystemet. Det dreier seg om å utvikle den toveis kommunikasjon som er vanlig og nødvendig i enhver handel mellom forbruker og produsent.
Energilovens skille mellom nett og strøm og prisendringer flere ganger om året, førte til komplett uleselige fakturaer. Det var pinlig for avdelingsdirektøren i OED å komme til kort da han en gang midt på 90-tallet skulle forklare sin egen mor hvorfor strømregningen var så stor. Min søster derimot var med i et forsøksprosjekt og fikk tilsendt en regning med fin grafikk og enkle tall for nettleie, moms og strømpris. Jeg ringte sporenstreks til NVE og ba dem gjøre noe. En uvanlig rask og besluttsom handling fra min side, men hva gjør man ikke for sine mødre.
NVE krevde forbedrede strømregninger fordi verdien av bedre informasjon forsvarte merkostnadene. Men i den kostnaden regnet vi ikke med forbrukernes egen innsats. Det er der jeg har min dårlige samvittighet. I ”gamle dager” var måleravlesning inkludert i nettariffen. Med det nye opplegget for finansiering av toveiskommunikasjon vil den igjen bli det. Men i en tiårsperiode er forbrukerne belastet kostnaden. Selv bruker jeg ett kvarter på en avlesning, men jeg må ned i en mørk kjeller, famle etter lysbryteren og må sende inn via en treg internettlinje fordi de har fjernet postkassen på Adamstuen. For andre er det enklere, men det er ikke urealistisk med et årlig tidsforbruk på en halvtime. Med en timelønn på 150 kroner vil det for 1,7 millioner husstander dreie seg om 125 millioner i året. Med dagens rentenivå og en tidshorisont på 25 år får vi en neddiskontert samfunnsmessig kostnad på 1,8 milliarder kroner.
Installering av toveiskommunikasjon er samfunnsøkonomisk en overmoden reform. Kan myndighetene være bekjente av å strekke dette ut i enda 5 år og la tempoet være styrt av at forbrukerne frivillig ber om det?
NVE skal utarbeide kravspesifikasjoner for systemet. Det er viktig. For her gjelder det å sikre kvalitet og å presse ned kostnader. Det er et fåtall tilbydere av slike systemer, men flere titalls nettselskaper som settes under et press for å innføre systemet innen 2013. Er dette en tilbuds- og etterspørselssituasjon som sikrer lavest mulige kostnader for nettselskaper og forbrukere?
For å illustrere problemet vil jeg trekke fram erfaringer fra undervisningssektoren. Et fåtall forlag konkurrerer om salg av skolebøker til mange hundre skoler. Det har vært store forsinkelser med leveransene i år, men ikke la dette ødelegge kjernen i poenget. Forsinkelsene skyldes sen avklaring av krav til det pedagogiske innholdet, og understreker bare viktigheten av NVEs eget arbeid med kravspesifikasjon.
Noen få skoler forhandler selv med forlagene om innkjøp av lærebøker. Andre steder er innkjøpet flyttet opp på kommunenivå, eller helt opp på fylkesnivå. Det er en uoffisiell sannhet at prisene er høyest for de små skolene som forhandler alene og at prisen er lavest der fylkene opptrer som en stor og viktig kunde.
Og den som har hastverk får sjelden god pris. Frivilligheten reduserer nettselskapenes hastverk, men da kommer etterspørselen i små drypp utover og gir neppe gevinster fra den forhandlingsstyrken det gir å være en stor forbruker. En planlegging av tempoet i innføringen som går hånd i hånd med sentrale forhandlinger om pris med de store leverandørene, kan ha et potensial til å gi vesentlige kostnadskutt.
Men hvem eier informasjonen? Og hvem har rett til å utnytte den kommersielt? Selv om måleapparatet er finansiert innenfor nettselskapets inntektsramme er det ikke gitt at selve informasjonen tilhører dem. NVE påpeker i sine rapporter om toveiskommunikasjon at det kan være betydelig verdiskaping knyttet til bruken av slike data, både for nettselskapet og for kraftselgere.
Hvem som kan benytte data og hvem som skal ha gevinsten av kommersiell bruk må både forbrukerombudet og datatilsynet ha en klar mening om. Eller skal strømbrukerne oppleve følgende henvendelse:
”God dag frøken Frederiksen, dette er fra Nightpower AS i Lillestrand. Vi har nettopp fått tak i en meget interessant og detaljert informasjonspakke om deres strømforbruk siste året. Si meg, jobber de om natten hjemme i deres egen leilighet? Og har de tenkt å fortsette med det? I så fall kan vi gi dem et meget godt tilbud på en ny strømkontrakt. Spesielt tilpasset nattmennesker som dem. Strømmen er jo billigere om natten vet de.”
Lurer på hva Georg Apenes i datatilsynet synes om slikt. Jeg for min del vil insitere på at informasjonen om mitt eget liv, innenfor mine fire vegger, er min egen eiendom. Og jeg antar at frøken Fredriksen også ønsker diskresjon omkring sine nattlige aktiviteter.