Hva ville skjedd i dag?
Publisert i ENERGI – september 2008
Klimahensyn har i 15 år lagt premisser for politikernes miljøprioriteringer. Konsentrasjonen av CO2 har økt jevnt gjennom et århundre. Klodens temperatur har ikke økt like jevnt, men gjennom 90-tallet var det lett å peke på en felles oppadgående trend, både for CO2 og temperatur. De siste ti år er det ingen slik sammenheng. Det siste årets kraftige reduksjon i global temperatur skyldes El Ninjos sykliske variasjoner og skal kanskje ikke tillegges så stor betydning. Men det er uansett 10 år siden vi har registrert en trend med økende temperatur.
Klimadebatten er i ferd med å endre karakter. Stadig flere forskere uttrykker skepsis til klimateorien. Thomas Hylland Eriksen reiser i Dagbladets lørdagsmagasin en advarende pekepinn om at makteliter også tidligere har latt seg lede av vitenskapsmenn som har tatt feil og hundset dem som til slutt fikk rett.
Og hvordan ville politikerne ha reagert om forskerne først i dag hadde lagt frem for dem teorien om sammenhengen mellom klodens temperatur og utslipp av CO2? Ville politikerne ha vedtatt å nedsette et internasjonalt klimapanel for å trekke opp en felles global strategi? Jeg tviler på det. Ville forskerne ha fått midler til å undersøke hypotesen nærmere? Ja, jeg håper det. Men klimaforskningen måtte ha kjempet hardt om midler.
Det har også kommet en ny, konkurrerende klimateori på banen. Kosmisk stråling øker skydekket som reflekterer solstråler og jorden avkjøles. Min innvending er at lavere temperatur gir mindre vanndamp slik at skydekket reduseres. Når to effekter trekker i motsatt retning indikerer det først og fremst en stabiliserende mekanisme.
Tilsvarende er det faglige innvendinger mot CO2-teorien. Selv om det første CO2-molekylet som slippes ut i atmosfæren har en klimaeffekt er det ikke sikkert at det sist ankomne molekylet vil ha samme virkning. Vanndamp konkurrerer med CO2 om å absorbere energi fra de samme frekvenser av solstrålene. Økt temperatur gir økt vanndamp i atmosfæren og forsterker konkurransen ytterligere.
Det er en begrenset mengde energi som kan absorberes fra solspekteret. Sannsynligheten for at et nytt CO2 molekyl fanger opp slik stråling vil gradvis avta. Flere molekyler i atmosfæren krever mer energi for å bli varmet opp, CO2-molekylene er blant de tyngste å varme opp. Temperatureffekten av økt CO2 i atmosfæren er ikke åpenbar og neppe lineær.
Både teorien om klimagasser og om kosmisk stråling tar utgangspunkt i at marginale molekylære fenomener i atmosfæren kan forklare globale effekter. Energimessig er atmosfæren et beskjedent element i jordens energisystem. Sykliske lagringseffekter i landjorden og i verdenshavene kan gi temperaturvariasjoner som overskygger atmosfærens egenskaper. El Ninjo, som med års mellomrom gir store temperaturendringer i Stillehavet er et eksempel på nettopp dette.
I dag vet vi at mye av den økningstakten i global temperatur på 90-tallet, som ga klimapolitikken vind i seilene, kan tilskrives El Ninjo. Det kraftige fallet i global temperatur vi har observert det siste året skyldes samme effekt, men med motsatt fortegn.
Klimateoriene har sine svakheter og det har også den klimapolitiske prosessen.
Når forskningsresultater skal sys sammen til en helhet skjer dette i en konsensusprosess uten de samme krav til vitenskapelig kvalitetssikring som de enkelte forskningsprosjektene er underlagt. Og hvem har formet denne konsensusprosessen? Jeg deltok på ”Bergenskonferansen” for bærekraftig utvikling i 1990 og så at miljøorganisasjoner ble invitert inn i, og dominerte, det innerste rom hvor regjeringens representanter skulle avgjøre strategi og posisjoner. Embetsverk har ikke miljøfaglig kompetanse og når utenomparlamentariske organisasjoner erstatter rollen til direktorater og forskningsråd kan prosessen komme skjevt ut.
Istedenfor å avvise kritikernes innvendinger med at vi ”vet nok”, bør klimakritikernes synspunkter settes i system for en siste sjekk. Og siden dette dreier seg om bruken av midler bevilget av Stortinget bør kanskje Riksrevisjonen ta initiativ til å organisere en slik kvalitetssikring?
At klimateorien skulle være feil er så utrolig og dramatisk at de fleste ser det som usannsynlig. Men det er også den største trussel mot objektiviteten.