ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – april 2008

 

Nettariffene favoriserer elektrisitet til oppvarming på bekostning av blant annet fjernvarme. Samtidig bevilges betydelige økonomiske midler til fjernvarmeutbygging. Dette henger ikke helt godt sammen.

 

En nettariff og nettregulering som ikke skiller mellom elektrisitet til oppvarming og elektrisitetsspesifikke formål kan gi gale insentiver, både til forbrukernes valg av oppvarmingskilde og til nettselskapenes investeringer i overliggende nett.

 

Et prinsipielt spørsmål blir da om NVEs regulering av nettvirksomhetenes økonomi bør legges om for å skille mellom det naturlige monopolet knyttet til elektrisitetsspesifikk etterspørsel og det konkurranseutsatte markedet for elektrisitet til oppvarming.

 

En alternativ strategi vil være at myndighetene, i tillegg til å sette tak på maksimal inntekt, også stiller krav til strukturen i nettariffene slik at den gir insentiver som er sammenfallende med de prioriteringer myndighetene selv setter opp for valg av oppvarmingssystem.

 

Rikelige vannkraftressurser og et mål om elektrifisering av landet har gitt en særegen norsk infrastruktur for energi. Når strømledningene først var strukket, fikk elektrisitetsnettet en favorisert posisjon som distributør av elektrisitet også til oppvarmingsformål. I de fleste andre land har ressurssituasjonen lagt grunnlaget for en omfatende utbygging av infrastruktur for fjernvarme og vannbåren varme.

 

I vel 10 år har et viktig mål for den nasjonale energipolitikken vært en omlegging av energiforsyningen. Vannbåren varme skal gjøre vårt energisystem mer fleksibelt. Legge til rette for andre oppvarmingskilder enn elektrisitet og gi et energieffektivt og miljøvennlig energisystem. Vi skal bruke mindre elektrisitet til oppvarming og legge til rette for utnytting av fjernvarme, spillvarmekilder, varmepumper og bioenergi.

 

Med energiloven fulgte en økonomisk regulering av selskaper som distribuerte elektrisitet, Hensikten var å hindre et naturlig monopol å utnytte sin særstilling i energimarkedet til egen fordel og til ulempe for konkurrentene.

 

Hovedstrategien i NVEs regulering av nettselskapene er å sette et tak på eiernes maksimale inntekter. Men nettselskapene har stor frihet til selv å velge struktur på nettariffene. Hovedmønsteret for tariffering av husholdningsmarkedet går i retning av en forbruksuavhengig kostnad som skal dekke kapitalkostnader og et variabelt ledd som skal dekke gjennomsnittlige tapskostnader i distribusjonsnettet.

 

Elektrisitetsforsyningen har et naturlig monopol på leveranser av elektrisitet til elektrisitetsspesifikke formål, men den er i en konkurransesituasjon overfor olje, bioenergi og fjernvarme til oppvarming.

 

Fokus for dagens nettregulering er å skjerme forbrukerne for urimelige nettkostnader, men det garanterer ikke rettferdige konkurransevilkår mellom elektrisitet og andre energibærere. For nettariffene skiller ikke mellom transport av elektrisitet til oppvarmingsformål som kan dekkes av andre energibærere og til elektrisitetsspesifikke formål som ikke kan dekkes av andre energibærere. Et unntak er utkoblbart forbruk som får reduserte tariffer.

 

Elektrisitetsspesifikke formål og oppvarmingsformål belaster kapital og tapskostnader ulikt. Når nettariffene er de samme for disse to formålene kan det bety en kryssubsidiering. Det kan gi en fordeling mellom faste og variable transportkostnader som ikke reflekterer de reelle transportkostnadene knyttet til henholdsvis konkurranseutsatte oppvarmingsformål og elektrisitetsspesifikke formål.

 

Kapitalverdiene som er lagt ned i nettinvesteringer blir i de fleste tariffene fordelt som en fast, forbruksuavhengig kostnad per kunde. De årlige tapene fordeles jevnt på hver kWh som forbruker henter ut fra nettet. Det elektrisitetsspesifikke forbruket fordeler seg noenlunde jevnt over året. Elektrisitet til oppvarming hentes derimot ut av nette i høylastperioder og er den delen av forbruket som presser kapasitetsgrensene til distribusjonsnettet og dermed skaper forsterkingsbehov.

 

Tapene i nettet øker kvadratisk med den mengde strøm som transporteres. I tillegg kommer tap i overliggende nett som også er høye i høylastperioder. Verdien av tapet vil også være høyest i høylastperioder på grunn av høye priser i kraftmarkedet.

 

På marginale forbruksøkninger som skyldes økt bruk av elektrisitet til oppvarming vil tariffene bare gjenspeile gjennomsnittlige tapskostnader og ingen påslag som dekker kapasitetskostnader.

 

Fjernvarme, som fra myndighetenes side er en prioritert konkurrent til elektrisk oppvarming, vil eksempelvis ha tapskostnader som i liten grad øker med effektuttaket sammenlignet med elektrisitet, men fjernvarmen drar ikke fordeler av dette i konkurransen med elektrisitet slik nettariffen settes i dag.