ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – desember 2008

 

Bladet ENERGI kom ut med sitt første nummer i samme måned som statsråd Arne Øyen ga klarsignal til å starte arbeidet med energiloven. Bladet kom inn i den offentlige debatten samtidig med et tidsskifte i energiforsyningen. Nytt tankegods dukket opp i stortingsdokumenter, forskningsrapporter og debatter i fag- og dagspresse. Debatten endret en samfunnssektor som med rette blir sett på som en grunnleggende forutsetning for all økonomisk og sosial virksomhet. Ved et 20 års jubileum passer det å ta et tilbakeblikk.

 

Bakgrunnsteppet er et bilde av norsk kraftforsyning som et teknisk velutviklet system. Men problemer og konflikter tegner nye konturer. Energipolitikk var for 20 år siden en diskusjon om fastkraft og miljøkonflikter. Lokale utbyggingskostnader avgjorde lokal kraftpris. Men prisen på tilfeldigkraft var lavere enn utbyggingskostnadene og fristet til brudd med det gamle regimets krav om egendekning.

 

Kraftmarkedet var ikke inspirert av den internasjonale trenden med konkurranseutsetting og privatisering av offentlig virksomhet. Loven ble til i en norsk virkelighet som svar på våre egne utfordringer. Den norske energiloven var neppe blitt vedtatt om den hadde fokusert på privatisering. Strukturendringer skulle effektivisere offentlig virksomhet. Vi ville skille monopol og konkurranse, forvaltning og forretning.

 

Det første forslaget til energilov var ikke frigjort fra det gamle tankegodset og var uklar på ny struktur. Det var en lykke at loven ikke ble vedtatt. Den nye statsråden, Eivind Reiten, fjernet restene av gammelt tankegods og fremmet ny lov. Vekk var mål om fylkesvis, vertikal integrering. Leveringsplikt, men ingen oppdekkingsplikt. Omorganisering ble til deregulering. Kraftforsyning ble tilbud og etterspørsel. Konkurranse og monopolkontroll, ikke stordrift, skulle effektivisere bransjen. Punkttariffer i sentralnettet ble tatt i bruk året etter at loven trådte i kraft og var viktigere enn loven for å få fart på krafthandelen. Samkjøringen ble åpnet for forbrukssiden bare få måneder etter at loven var trådt i kraft.Et energilovutvalg hadde tidligere foreslått strengere restriksjoner på hvem som skulle få adgang til markedet. Tenkemåten hadde endret seg raskt.

 

Vannkraftsystemets usikre tilsigsforhold skaper behov for et økonomisk samspill mellom kraftselskaper som kan spores tilbake til 30-tallet. Sammen med et stort antall lokale elverk kan dette forklare fremveksten av et markedssystem med offentlige priser i Samkjøringen, et par årtier før tanken om et kraftmarked slo rot internasjonalt.

 

Samkjøringen hadde helt siden 1971 organisert et kortsiktig kraftmarked initiert av Vidkun Hveding, noe som ga den norske kraftreformen en solid grunnmur. Energiloven frigjorde dette markedet fra en uhensiktsmessig produsentkontroll. At Statnett overtok eierskapet ble ikke unisont applaudert av kraftselskapene, men balanserte myndighetenes behov for kontroll mot handelssystemets uavhengighet. Rolf Wiedsvang, direktør i Samkjøringen, balanserte sin rolle med klokskap i denne prosessen.

 

Olje- og energidepartementet valgte å åpne markedet for alle, uansett forbruksstørrelse, fra første dag. Slik unngikk vi tidkrevende saksbehandling av klager på uheldig grensesetting. Kostnadene med å måle enkeltkunder skrumpet fort inn til et beløp som ikke var bryet verd å fakturere.

 

Mange ønsket et Statnett som bare var et tariffselskap uten ansvar for driftskoordinering og investeringer. Tilstrekkelig overføringskapasitet er viktig for at markedet skal fungere godt, og da må noen sitte i en sentral posisjon med økonomi og muskler til å kunne ta beslutninger av hensynet til fellesskapets beste.

 

Statkrafts størrelse var et problem, selskapet eide over halvparten av reguleringskapasiteten. Bransjen forøvrig var positiv til å svekke Statkrafts dominerende posisjon i sektoren selv om de ikke sa det høyt. Men da det nordiske kraftmarkedet skulle etableres fikk både Statkraft og Vattenfall en redusert dominans i et felles nordisk kraftmarked, noe som dempet bekymringen.

 

Mange ser på markedet som et sted man flytter penger, men en viktig rolle for markedet er å formidle informasjon med gode tips for verdisetting og risikovurdering. Et av de viktigste tiltakene i etterkant av loven var offentliggjøring av magasininformasjon. Statkraft motsatte seg offentlig innsyn i slike forretningshemmeligheter, men måtte gi tapt for statistikkloven. Når dagens finanskrise forklares med fravær av informasjon om risiko i finansmarkedet, fremstår kravet om åpen magasinstatistikk som både forutseende og ansvarlig. At kraftkommuner kan tape penger på forvaltingen av sine kraftverksverdier i finansmarkeder kan ikke kraftmarkedet lastes for, men illustrerer at profesjonalitet i offentlig eierskap er et svakt punkt i kraftmarkedet.

Energiloven flyttet handlefrihet og risiko fra produsenter til forbrukere. Kundene sparte mange hundre millioner kroner årlig den første tiden, en gevinst som gjenspeiler kostnaden ved et overutbygd kraftsystem. I dag er gevinstene ved å bytte leverandør små, men forskjellene i profesjonalitet mellom kraftselgere og forbrukere kan gi grunn til bekymring.

 

Endringene i kraftsektoren kan ses fra mange vinkler. En dimensjon er at det var en omfordeling av makt. Makten lå før i et sosialt ansvarlig teknokrati, et uregulert monopol med sitt eget syn på hva som var god økonomi. Men elektroingeniørene hadde visjoner. Elektrifiseringen var viktig for vår sosiale og økonomiske utvikling.

 

I dag ligger makten i politisk forvaltning og fagdirektorater uten rett til å prege utviklingen med egne visjoner. I dag består den visjonære og økonomiske drivkraft for norsk energisektor av politikernes miljømål.

 

Det er krav om CO₂-rensing av gasskraft. Vindkraft bygges på knauser og knatter. Skogen kappes til flis og vi skal bruke vannbåren varme slik som i andre land. Andre visjoner og mål stoppes av WTO-avtaler og EU-regler.

 

Nye overføringsforbindelser med utlandet gjør oss til en del av et internasjonalt kraftmarked og visker ut vårt særpreg. Kraftmarkedet er blitt et instrument i miljøpolitikken. Prisen på internasjonale klimakvoter slår inn i norske kraftpriser og legger verdier til vår miljøvennlige vannkraft. Grunnrenteskatten sikrer at en stor del av arvesølvets verdi kanaliseres til fellesskapets kasse, uansett hvem som eier fossen.

 

Energiloven hadde en eksperimentell dristighet uten å være et dristig eksperiment. For reformen bygde på gode, velprøvde økonomiske og forvaltningsmessige prinsipper. Myndighetene har bygget opp en solid forvaltning som fører tilsyn med loven. Reformen baserte seg på å utvikle bransjens egen kompetanse og systemer, etter min mening en viktig årsak til at den fremstår som vellykket.