ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – mars 2009

 

Det har kommet fart i byggingen av småkraft. Store deler av potensialet ble registrert tidlig på 80-tallet, men flere utbyggingsmuligheter er avdekket i bekker og juv og teknologisk utviklingen har økt potensialet. Investeringsselskaper har spesialisert seg på teknisk enkle pakkeløsninger. Nøkkelferdige prosjekter inkludert et finansielt forhold til kraftmarkedet tilbys grunneiere av bratte lier med mye nedbør. Og staten støtter så langt pengene rekker.

 

Likevel er ikke alt såre vel. Det dukker opp bekymringsmeldinger i distriktsaviser om at den lille grunneier føler seg overkjørt av profesjonelle kapitalinteresser fra urbane strøk. Lokalsamfunnet er bekymret for sitt arvesølv. Det er paralleller til den nasjonale holdningen på starten av 1900-tallet. Panikkloven hindret at eksterne kapitalkrefter fikk kontroll over nasjonale vannkraftressurser. Lokalsamfunnet har ingen virkemidler som sikrer at verdien i småkraftutbyggingen styrker den lokale økonomien.

 

Men er det så farlig, og er egentlig problemet så stort? Det kommer an på hvilket ståsted man har. Hvis ståstedet er energioppdekking med fornybar energi, er målet mest mulig utbygging per krone det offentlige bevilger. Fordeling av risiko og fortjeneste mellom aktørene er uvesentlig så sant det ikke påvirker fremdrift av prosjekter. Men har det offentlige god nok kontroll med kostnader og støttebehov når pakkeløsninger hinder at deler av utbyggingskostnadene eksponeres for konkurranse?

 

En grunneier må forholde seg til en fremmedartet verden med konsesjons- og planleggingskrav. Den økonomiske terskelen for å planlegge, søke konsesjon, finansiere og gjennomføre prosjektet er av en annen størrelsesorden, og krever en annen kompetanse, enn grunneiere i landbruket er vant til og har økonomi til å bære.

 

Da er det fristende med et nøkkelferdig opplegg. Men det blir den store mot den lille, den profesjonelle mot amatøren. Det er ikke noe negativt å være stor og profesjonell. Problemet er forskjellene i innsikt i kostnadsforhold, oversikt over markedsforhold og evne til å tolke risiko.

 

I følge økonomisk teori gir markedet bare gode løsninger om alle aktørene har samme tilgang til informasjon. For å ha relevant tilgang kreves kompetanse. Landbruket representerer kanskje den største homogene gruppe forretningsdrivende i landet. Den er mer preget av konkurranse og mindre av subsidier enn mange tror. Småkraft som skal finne sin verdi i et internasjonalt kraftmarked er upløyd mark også for bønder som eier en foss.

 

Hvem har ansvar for å kompensere for slike ulikheter i markedet? Og bør åpenbare skjevheter i kunnskap og innsikt føre til at inngåtte kontrakter kan kreves reforhandlet? Det bør være viktige spørsmål for et departement som krever resultater av støtteordninger, men også viktige spørsmål for en grunneier som føler seg lurt.

 

EU skal innføre et regelverk for finansmarkedet hvor det stilles strenge krav til hvordan profesjonelle aktører forholder seg til ikke-profesjonelle. Selv kommuner vil etter slike regler bli regnet som ikke-profesjonelle aktører. Det er lett å få assosiasjoner til Terra-saken og den kredittkrisen vi er midt oppe i. Mange mener at den økonomiske krisen nettopp skyldes en ubalanse i markedsinnsikt og informasjon mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle kontraktspartnere. Et eksempel på at myndighetene tar tak i slike forhold er at bankansatte, for å tydeliggjøre sin rolle, nå må kalle seg selgere og ikke den ”nøytrale” betegnelsen rådgivere. Bankene er på defensiven i rettssaler når de skal forsvare sin markedsoffensiv rettet mot vanlige mennesker.

 

Konsekvensene av asymmetrisk markedsinformasjon og -kompetanse kan være tålbare i nasjonal sammenheng, beskjedne for lokalsamfunnet, men store for den lille mann. En slik side av energipolitikken blir lett oversett.

 

Det dreier seg ikke om snillisme eller moral, men om å etterleve et grunnleggende og nødvendig prinsipp om likeverdig og reell konkurranse for at markedet skal kunne fungerer som et effektivt og rettferdig redskap i samfunnsutviklingen.