Kjernekraft eller vindmøller?
Energi – mars 2009
Den britiske avisen ”The Independent” hadde den 23. februar et førstesideoppslag med tittelen ”Nuclear Power? Yes please…” Bakgrunnen var at 4 fremtredende personer innen miljø-bevegelsen, som alle tidligere har vært sterke kjernekraftmotstandere, bekjentgjorde at de nå går inn for storstilt bygging av kjernekraft for å begrense CO2-utslippene.
De innrømmer at det har vært en tøff beslutning på det rent personlige plan. ”It’s like a religious conversion. Anti-nuclear was part of being an environmentalist”,sier Stephen Tindale, tidligere Greenpeace leder. Mark Lynas, miljøforfatter, hadde også sterke følelser: “For an environmentalist, this is like admitting you are gay to your parents”.
Harde innrømmelser, men var vel ikke helt uventet. Det som forundrer er at denne omvendelsen ikke har kommet tidligere. Kjernekraftindustrien selv har vært lavmælt og beskjedent tilbaketrukket i klimadebatten. Men kanskje kjernekraftlobbyen har sett hvor dette bar hen, lagt seg lavt i terrenget og ventet på at andre, med større miljøtroverdighet skulle stå fram og trekke lasset.
Er en ny allianse nå i ferd med å bli etablert mellom miljøvernere og kjernekraftindustri? Tidligere har klimaskeptikere blitt beskyldt for å løpe oljeindustriens ærend. Når aktører på den offentlige arena plutselig skifter standpunkt eller allianser skal man stille seg spørsmålet: ”Follow the money”. Når klimaskeptikere har måtte finne seg i å bli fulgt etter i sømmene for å sjekke ut enhver pengekobling til oljeindustrien, så må klimaaktivistene nå finne seg i at noen journalister leter etter mulige koblinger til kjernekraftindustrien. Jeg håper de ikke finner noe, det vil svekke miljøsaken i mange år fremover.
Ny gullalder. Nå ser kjernekraftindustrien for seg en ny økonomisk gullalder. I de nærmeste par tiår må en rekke eldre kjernekraftanlegg enten opprustes eller stenge ned på grunn av alder. Nedlegging av kjernekraft er enormt dyrt, blant annet på grunn av alt det lavradioaktive materiale som må tas vare på. En ny ære for kjernekraft betyr ikke bare nye investeringer, men at uproduktive kostnader skyves ut i tid.
Miljøforkjempere fremstår likevel, over tid, som noe vinglete med en strategi mer preget av pragmatikk enn prinsipper. Miljøbevegelsen hopper fra den ene teknologien til den andre av frykt for miljøkonsekvenser. I et drøyt tiår har man velsignet vindkraft. Før det flørtet man en kort stund med gasskraft inntil noen oppdaget klimaproblemet. En åpenbar mangel på langsiktig, stabil konsistens i hvordan man avveier ulike miljøkonsekvenser mot hverandre.
På begynnelsen av 80-tallet var kampen om de siste vassdragene på sitt sterkeste. Noen av oss som jobbet med energi i Miljøverndepartementet fikk godkjent at en britisk kullprodusent betalte en ”studiereise” til England slik at vi fikk lære om bruk av kull til energiformål. Departementet så for seg at kullkraft kunne demme opp for videre vannkraftutbygging og gjøre vern av de siste vassdragene lettere.
Det var nok litt på kanten at et norsk departement lot seg sponse av en privat aktør på energimarkedet, selv om målet var hellig nok. Jeg fikk til og med et slips som personlig gave, med en nokså uelegant firmalogo på. Det var et ganske fåfengt forsøk på bestikkelse, jeg har aldri brukt det og kommer heller ikke til å gjøre det, kors på halsen!
Dette var i etterdønningene etter Alta-striden, preget av en lett panisk miljøfrustrasjon, men kanskje er det ikke så ulikt det vi ser i dag.
Miljøbevegelsen har til tider fnyst av klimapolitisk teknologioptimisme. Men historien viser at miljøbevegelsen selv er teknologifiksert og omfavner den ene teknologien etter den andre. Nå står den på terskelen til å bli kjernekraftens sterkeste forkjemper.
Kanskje bør miljøbevegelsen gjenoppdage sin opprinnelse og konsentrere seg om alt miljøverns mor, nemlig vern av biologisk mangfold, istedenfor å velge energipolitikken som arena for sin maktkamp. Men det gir lite prestisje og kortvarig innflytelse å sitte i lenkegjenger. Da er det bedre å få adgangskort til internasjonale klimakonferanser i regi av FN. Og miljøbevegelsen har lært seg trinnene som danses på kongressen.
Mer om vindmøller:
Vindkraften blåser i det meste
Grønne sertifikater er ikke miljøpolitikk
Vindkraft på land: nytte og ulempe
Pingback: Vindkraften – blåser i det meste | ENERGIPOLITISK.NO