Et superdupert, superdunkelt departement?

Publisert i ENERGI – april 2009

 

Tidligere Olje- og energiminister Åslaug Haga går i Dagsavisen den 12. mars inn for å slå sammen OED og MD og etablere et superdepartement for klima, energi og miljø for å få fart på sakene.

 

”Haga mener det har vært et politisk valg å ikke gi Olje- og energidepartementet nok administrative og økonomiske ressurser til å drive fram fornybar energiproduksjon. Men refser også Miljøverndepartementet for å være lite villig til å erkjenne at enhver energiproduksjon innebærer et naturinngrep, og sier det har medvirket til den trege utviklingen. Jeg tror en raskere ville komme fram til de kloke avveiningene hvis de som kan vern og de som kan energi satt i samme hus med en felles sjef, sier Haga.”

 

Jeg har jobbet i begge departementer og gjenkjenner beskrivelsen. Men Hagas forslag gjør meg bekymret. Ønsket om handlekraft og fremdrift er legitimt, men må ikke knekke prinsipper for saksbehandling og miljøhensyn.

 

De to departementene representerer ulike avskygninger av norsk forvaltningskultur. MD er preget av et personlig miljøengasjement og mener politikerne aldri går langt nok. OED lener seg på økonomiske og forvaltningsmessige prinsipper uten å la personlige holdninger påvirke det daglige arbeid. Vi har bruk for begge kulturer, den ene pådriver og vaktbikkje, den andre sikrer gjennomføring av tiltak. Et sammenslått departement kan svekke begge rollene.

 

Allerede fra etableringen i 1976 fremsto MD som et uoversiktlig konglomerat av politikkområder med vekslende miljøaspekt: utslippskrav, søppelhåndtering, landskapsvern og biologisk mangfold, friluftsliv og fysisk planlegging, resursforvaltning inkludert sand, grus og pant på tomflasker, kartproduksjon, polarforskning og internasjonale klimaforhandlinger, og en riksantikvar med ansvar for stavkirker og gravhauger.

 

At alt vi driver med har en miljødimensjon betyr ikke at MD må ha ansvar for alt som skjer. Men MD har ofte beveget seg inn i andre departementers roller for å påvirke miljøet indirekte gjennom sektorpolitikk. MD har alltid hatt et engasjement på energipolitikk, blant annet gjennom Samlet Plan for vassdrag og i en periode faktisk hatt mer saksbehandlerkapasitet på enøk enn OED. Det er konfliktskapende og uryddig sammenlignet med å ta rollen som en objektiv, uavhengig kontrollør som stiller krav.

 

At energi har en viktig miljødimensjon kan ikke begrunne en sammenslåing av energi og miljø. Interessemotsetninger forsvinner ikke om de lukkes inne i ett departement som sitter på alle sider av bordet. Det legges lokk på målkonflikter, kompromisser skjer på et lavere nivå. Ukjente kriterier styrer avveiningene. Om Hagas forslag også betyr at OEDs oljeinntekter skal innom energi og klima før de når felleskassa, ja da vil embetsverket i Finansdepartementet fryse på ryggen.

 

Kjerneproblemet ved klimaendringer er svekkelse av biologisk mangfold. Da blir klassisk miljøvern med tiltak mot forurensing og vern av uberørt natur viktigere enn før. NVE skal vel ikke svekke miljøkrav til vindkraft fordi politikerne har en klimapolitikk?

 

Det blir bedre beslutninger når motstridende, politisk mål brynes mellom departementer som ivaretar ulike politiske hensyn istedenfor å temme de stridende lukket inne i ett departement. Men organisatoriske endringer kan gi forbedringer. MD bør rendyrke naturvern og forurensingstiltak, fokusere på presise, gjennomgående miljøkrav og sende riksantikvar, friluftsliv og planlegging over til andre ministere. NVE bør skaffe seg et bedre helhetssyn på energisektoren ved å styrke egne analyser av ikke-elektrisk energi og samspillet med infrastrukturen for el. Det kan synliggjøre nye økonomiske drivkrefter og trekke fram nye, miljøvennlige energitiltak.

 

Synlige og forutsigbare miljøkrav kan være bedre for investeringslysten enn krav som ikke øynes før saken når til det indre av et dunkelt superdepartement hvor bare lobbyister finner fram. Hvis det er vanskelig å få realisert prosjekter så kan jo årsaken være at de faktisk ikke er forenlige med de øvrige samfunnshensyn som forvaltningen skal ta hensyn til på vegne av folk og fremtid.