ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – august 2009

 

Lederne for verdens åtte viktigste land møttes i Italia i juli, til et av sine jevnlige møter hvor de søker løsning på globale problemer. Den internasjonale finanskrisen og felles innsats for å hindre global temperaturøkning var sentrale tema på dagsorden.

 

Vestlige industriland, utviklingsland og de nye, store økonomiske maktene som Kina og India, har i ulike varianter sluttet seg til mål i tråd med anbefalingene fra FNs klimapanel, IPCC. Resultatet blir av mange sett på som et gjennombrudd for internasjonal anerkjennelse av klimaproblemet og behovet for felles innsats.

 

Indirekte og direkte. La oss ta lovnadene litt nærere i øyesyn. De fleste vestlige land knytter sine forpliktelser til å begrense egne utslipp av klimagasser til et nivå som IPCC mener er nødvendig for, med stor sikkerhet, å begrense klodens temperaturøkning til 2 grader celsius i 2050 – i tråd med ”føre var” prinsippet. Andre land har valgt å forplikte seg til å sikre at den globale temperaturøkningen ikke overstiger 2 grader celsius i 2050.

 

Tilsynelatende er dette konsistente og sammenfallende mål. Men utslippsbegrensingene er et indirekte mål, temperaturforpliktelsene derimot knytter seg direkte til det primære problemet – økt temperatur.

 

IPCC baserer sine konklusjoner og anbefalinger på ulike modeller som gir ulik størrelse på sammenhengen mellom CO2 i atmosfæren og global temperaturøkning. Figur 1 illustrerer denne usikkerheten.

 

Store variasjoner. Modellene som predikerer effektene av CO₂ gir ingen forklaring på de store variasjonene omkring trenden de siste hundre års temperaturøkning. De høyeste og laveste observasjonene kan neppe forklares av CO₂. CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren er nå ca 385 ppm, og observert temperaturøkning de siste 100 år ligger godt under 1 grad celsius. Selv om vi legger til at det tar år før temperaturen stabiliserer seg i forhold til CO2 konsentrasjonen. Ligger vi i et område som bare har mellom 10 og 33 % sannsynlighet for å inntreffe.

 

Situasjonen illustrerer viktige egenskaper ved ”føre var” prinsippet. For å være på den sikre siden forplikter vestlige land seg til begrensinger som sikrer at den øvre grense for temperaturøkningen på 2 grader Celsius overholdes med god margin, med vesentlig mer enn forventet sannsynlighet.

 

Land som knytter sine forpliktelser til temperaturutviklingen i seg selv, vil ha posisjonert seg gunstig hvis observasjonene i årene faktisk følger den mest sannsynlige utviklingen, noe som gir større rom for utslipp av CO₂ til atmosfæren uten at vi bryter 2-gradersgrensen for global temperaturøkning.

 

Svarteper. De land som knytter sine forpliktelser til utslippsbegrensinger i tråd med ”før var” prinsippet, vil sitte med svarteper og vil måtte påta seg en vesentlig større andel av den globale byrden enn det de antok ved inngåelsen av forpliktelsene.

 

Både næringsliv og forbrukere i vår del av verden må da tilpasse seg et kostnadsnivå for CO2-utslipp som ligger høyere enn det som statistisk sett vil vise seg nødvendig. Land som forplikter seg til å holde temperaturøkningen under 2 grader Celsius, vil bli en slags gratispassasjer.

 

Nedbygd industri. Konsekvensene kan bli en langvarig konkurransevridning i verdensøkonomien og vil gradvis svekke de ”gamle” økonomiske stormaktenes rolle. For vår del betyr det en raskere nedbygging av kraftintensiv industri og nye annen industri. Noen vil kanskje synes det er bra? Den viktigste kostnadene ved vår klimapolitikk vil være tap av arbeidsplasser.

 

Klimakonferansen i København i desember blir uansett en interessant seanse. Og temaet bør få en sentral plass i årets stortingsvalgkamp.