ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – november 2009

 

Stortingsvalget ga en flertallsregjering, eller gjorde den det? Flertallsregjeringer kan styre uten å inngå kostbare kompromisser. Mindretallsregjeringer må love litt her og litt der for å hele tiden sikre seg flertall. Vi har en koalisjonsregjering med indre motsetninger, i praksis fungerer den som en mindretallsregjering. Overbudspolitikken fra valgkampen bringes inn i selve regjeringserklæringen for å sikre at samholdet styrkes nok til at Regjeringen overlever.

 

Politikerne synliggjør sitt klimapolitiske ansvar gjennom å foreslå og å gjennomføre tiltak. Klimapolitikken gjennomsyrer energisektoren med et utall av lover, forbud, et mangfold av økonomiske støtteordninger, kvotesystemer, grønne sertifikater, planleggingssystemer, merkeordninger, byggeforskrifter, standardiseringer og holdningskampanjer, i tillegg til en moralsk pekefinger som trykker på vår samvittighet.

 

Den politiske vilje skaper en krattskog av tiltak som vokser inn i hverandre. Det er vanskelig å skille den ene planten fra den andre. Tiltak kan komme i konflikt med hverandre som for eksempel byggeforskrifter og fjernvarmeutbygging.

 

Man fristes til å spørre hvor komplisert det går an å utforme en politikk? Vi bør også stille spørsmålet om hvor enkelt det kan gjøres. Målet er å begrense utslippene av CO₂. I tillegg må vi tenke langsiktig. Det er to variable. Vi trenger minst to tiltak – avgift på CO₂ og langsiktig planlegging som sikrer at aktørene ikke går i veien for hverandre.

 

En av mine forelesere på NHH, professor Agnar Sandmo, tok allerede tidlig på 70-tallet til orde for grønne skatter som trakk økonomien i en miljøvennlig retning uten å styrke verken skattetrykk eller offentlige utgifter. Vi har styrt mot en slik strategi lenge, men nå synes retningssansen noe svekket.

 

Samfunnet er en tung skute å manøvrere, men tenker man langsiktig og svinger i slake buer går det bra. I dag tar politikerne krappe svinger i energipolitikken og gasser på i trangt farvann for å komme raskere fram. Politisk eksponeringstrang blir en tilleggsrisiko.

 

Statens forurensingstilsyn skal bli et klimadirektorat. Miljøbevegelsen applauderer og krever opprusting av direktoratet. Regjeringen sier selv at det ikke endrer oppgaver og ansvar, men symboliserer at forurensingsloven skal bli et mer sentralt redskap i klimaarbeidet.

 

Forurensingsloven fikk sitt innpass i klimaarbeidet i forbindelse anken på Naturkrafts gasskraftverk midt på 90-tallet. Jurister fant ut at CO₂ molekylene måtte defineres som forurensing. Det kom nokså brått på, det tar tid å tenke ut motforestillinger om at CO₂ faktisk er et molekyl med viktige oppgaver som å lage skog og mat. Men forurensing kan defineres som en ressurs på avveie. SFT kan derfor sette premissene for det meste.

 

Som klimadirektorat bør SFT nå definere vanndamp inn i forurensingslovens virkeområde. Vanndamp utgjør faktisk en større del av klimaeffekten enn CO₂. Vanndamp må defineres som forurensing! Dette er ingen sarkastisk spøk fra en klimaskeptiker. Mye av solenergien på de frekvenser som CO₂ kan absorbere energi, er allerede absorbert. Vann absorberer solenergi over et mye bredere frekvensspekter enn CO₂. Damptrykket over vann øker dessuten med 6 % for hver grad oppvarming. Har vanndamp da en forsterkende klimaeffekt? Og får CO₂ en avtagende klimaeffekt fordi solenergien i aktuelle frekvenser er begrenset?

 

Når vi forbrenner hydrogenholdige fossile og fornybare ressurser produseres et molekyl vanndamp eller to for hvert molekyl CO₂. Hvordan klarer vi da å skille effekten av CO₂ fra effekten av vann? Klimaforskerne påstår sterkere klimaeffekter enn CO₂-baserte modeller predikerer. Kan dette skyldes at vanndamp nå dominerer klimaeffekten?

 

Hvis resonnementet er riktig må SFT snu klimapolitiske prioriteringer. Brensel med mest hydrogen – som bioenergi og metan – kan ha større klimaeffekt enn rent, hydrogenfritt kull. Hydrogenbiler må unngås og hagevanning med spreder underlegges restriksjoner. Utnytting av kjølevarme fra varmekraftverk for å redusere vanndamp og bruk av brensel blir et ”must”.

 

Jeg er spent på om dette blir et tema på klimakonferansen i København i desember. På hjemmebane står SFT uansett overfor store utfordringer.