ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – november 2009

 

EU har vedtatt et direktiv som skal øke andelen fornybar energi i EU fra dagens 8 % til 20 % innen 2020. Studerer man direktivets nærmere lurer man på om Norge har sovet i timen.

 

Målet er fordelt på medlemslandene med en lik prosentvis økning justert slik at rike land tar størst byrde. De enkelte lands mål for 2020 vil med dette variere fra 10 til 46 %. Ingen land skal pålegges en større andel enn 50 %, en regel som behendig nok er holdt utenfor selve direktivet.

 

Fornybardirektivet skal implementeres i Norge. Reaksjonene er stort sett positive. Både politikere og næringsliv ser det som en viktig drivkraft for utviklingen av et fornybart nullutslippssamfunn. Bare unntaksvis stikker noen hodet fram med spørsmål om direktivet er bra for Norge.

 

Norge får god innsikt i hvordan direktiver utarbeides ved at embetsverket ukependler til Brussel. Hjemme kan kloke hoder analysere konsekvenser. Det er en høy terskel for å ikke inkludere et direktiv i vårt lovverk fordi vi frykter mottiltak på andre politikkområder fra EU. Men reservasjonsretten bør tas i bruk om direktivene enten ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet i nasjonal tilpasning eller ikke bidrar til formålet når det settes inn i norsk virkelighet.

 

Overfører vi direktivets regler til norske forhold må vi øke vår andel fornybar energi fra knappe 60 til nærmere 75 prosent. Ingen har pekt på at vi allerede godt overstiger en andel på 50 % og har overoppfylt direktivets intensjon. En slik påpeking vil stemples som miljøpolitisk unnfallenhet?

 

Formelen som avgjør landenes forpliktelser er stort sett uavhengig av landenes utgangspunkt og målene er de første, forsiktige skritt for land med lav andel fornybar energi. Norge ligger i den andre delen av skalaen, nær 100 % fornybar energi i viktige sektorer. Når målene settes uavhengig av utgangspunktet og øker med bnp per capita vil formelen i teorien kunne kreve mer enn 100 prosent fornybar energi eller sette land overfor helt urealistiske krav. En slik situasjon er neppe ønsket i og med at EU selv har satt en øvre grense på 50 %.

 

Et direktiv som skal sette fornybare mål for EU-landene etter 2020 vil måtte utformes etter helt andre prinsipper enn det som er vedtatt. Norge har allerede mer fornybar energi enn noe EU-land vil ha i 2020. En formel som er relevant for Norge har EU enda ikke laget.

 

Problemet med direktivet er ikke om det er mulig å skaffe tilveie den mengde fornybar energi som direktivet foreskriver, men om det gir en riktig tempoplan for Norge. Direktivet behandler energi som en fysisk størrelse og representerer en planøkonomisk tilnærming til energisektoren. Det er underlig om Norge lar seg presse til å underlegges en planøkonomi som forstyrrer likevekten i vårt eget kraftmarked når EØS-avtalens forpliktelser er knyttet til EUs markedsprinsipper. Vi risikerer å bygge opp et kraftoverskudd som senker lønnsomheten av fornybar energi og skaper ytterligere behov for offentlige støtteordninger.

 

Effekten av fornybardirektivet kan bli at vi må bruke milliarder av olje- og skattepenger for å subsidiere vindmøller på knauser og knatter, erstatte panelovner med varmepumper og dumpe overskuddskraft for en billig penge i EU. Norsk offentlighet må se lengre etter kraftinntekter. Direktivet blir da EUs tiltak for å tilegne seg verdien av norske naturressurser. Ingen EU-byråkrat vil si slikt i offentlighet, men hva hører engstelige, EU-vennlige norske embetsmenn i lukkede møterom i Brussel? Er det ikke på tide å synliggjøre de skjulte agendaer?

 

Venstresiden, som tradisjonelt er politisk negative til EU, ønsker å overoppfylle våre klimaforpliktelser med drahjelp fra direktivet. På høyresiden, som tradisjonelt er politisk positive til EU, finner vi investorer som vil gjøre gevinst på statlig støttede klimatiltak. En slik allianse kan bli en effektiv låsemekanisme for vår holdning til direktivet.

 

Har vi så mye Brysselfrykt og klimaangst at vi ikke tør heve blikket og se realitetene i øynene. Eller fortsetter vi å sove med vidåpne øyne?

 

Vi bruker uttrykket ”annerledeslandet” som en sarkasme vi retter mot oss selv. Vi bør heller være bevisste vår annerledeshet som energinasjon og for lengst – i vennlige, men bestemte ordelag – ha informert Brussel om at fornybardirektivet nok ikke passer oss.