ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – desember 2009

 

Regjeringen har valgt CO₂-rensing av gasskraft som en norsk fanesak i klimaarbeidet. I geologiske formasjoner på kontinentalsokkelen skal vi tilby Europa lagringsplass for CO₂. Målet er å utvikle en norsk metode for rensing av CO₂ som er konkurransedyktig internasjonalt. Ambisjonene betegnes som vårt lands månelanding.

 

Det er bra med visjoner, men ordbruken har i dette tilfellet løftet seg til euforiske høyder. Pressen setter ordet i gåseøyne – det er noe galt med proporsjonene.

 

Som kjemitekniker har jeg sans for dette teknologiske valget og unner fagkolleger interessante utfordringer, men du finner neppe noen kjemiker som vil sammenligne dette med utfordringene innen romfarten. Noen vil til og med karakterisere ordbruken som pinlig.

 

Rensing av CO₂ er i utgangspunkt en likevektsprosess hvor man kan bruke ulike løsningsmidler og kjemiske tilsetningsstoffer, variere trykk og temperatur. Det er ulike måter å integrere slike prosesser med et varmekraftverk for å optimalisere den gassmengde eller CO₂ konsentrasjon som er utgangspunkt for prosessen.

 

CO₂-fangst vil være en energikrevende prosess. Uansett hvordan utfordringen løses teknisk finnes en minimumsgrense for energitapet. Utfordringen ligger i å effektivisere prosessen nedover mot denne grensen for å redusere kostnader. Transport av CO₂ i et rørsystem og ned i et reservoar byr på sine problemer, men det er ikke noe genuint nytt.

 

Når politikere imponeres av teknologi avdekkes en systemsvakhet i forvaltningen. Departementene er befolket av økonomer, jurister og en og annen statsviter. Sjelden noen med kompetanse som gir politikerne nyanserte råd om teknologiske muligheter. Teknologene har på sin side sjelden noe imot at politikerne hever deres løsningsforslag opp i skyene. Det er en ”missing link” i kvalitetssikringen av politiske beslutninger basert på teknologisk forståelse når prosessen ikke går gjennom et direktorat eller forskningsråd.

 

OED har organisert satsingen på CO₂-fangst gjennom GASSNOVA. Det er fornuftig å bygge opp operative tiltak utenfor forvaltningen, men en organisering på armlengdes avstand vil ha sine utfordringer. Politiske ambisjoner blir stuet inn i statsforetaket for å avlaste departementet. Departementet avpolitiserer bruken av virkemidler på områder med stor politisk oppmerksomhet for å unngå at politikerne reagerer på politiske kastevinder istedenfor å trekke opp en langsiktig strategi. Slik sett er Gassnova et godt og riktig tiltak, men det er ikke sikkert at alle utfordringene bør plasseres i samme foretak.

 

Er det uproblematisk at Gassnova både skal forvalte statens eierinteresser og være direkte ansvarlig for prosjektering og utvikling av konkrete prosjekter, forvalte støttemidler, ivareta direktoratspregede oppgaver og gi råd til OED som grunnlag for politiske beslutninger?

 

Gir eierskap og prosjekteringsvirksomhet et godt grunnlag for en uavhengig og objektiv rådgiving?

 

Gassnova skal fungere både som et fagdirektorat, operativ forretningsdrift, eierskapsforvaltning, etablerer av infrastruktur, prosjekteringsselskap og administrator av offentlige økonomiske insentiver. Det kan gi en uklar styringsdialog mellom foretak og OED som eier.

 

Valg av teknologisk løsning for CO₂-fangst vil påvirke prisdannelsen i det norske kraftmarkedet. Hvor er NVE i dette bildet? Bør ikke også NVE ha kompetanse til å legge premissene for en så viktig komponent i det norske energisystemet?

 

A propos månelanding. NASA hadde en her for leden. En skikkelig krasjlanding. Men det ble funnet vann på månen og bekreftet at den ikke er en gul ost. Utforskningen av solsystemet har tatt et stort skritt fremover. Nå slipper de å frakte vann til en halv million kroner literen til månen for å holde liv i en permanent bosetting. De kan lage drivhus og dyrke mat. Men da trenger de tilførsel av CO₂.

 

Månelanding og CO₂-fangst er kanskje ikke så dum kombinasjon like vel.