ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – januar 2010

 

Det bør ikke undre at klimamøtet i København ble preget av konflikter. Fordeler og ulemper av klimaendringer er ulikt fordelt. Det dreier seg om fremtiden, hvor hvert land har sine forventninger om vekst og velstand. Til syvende og sist vil en slik konferanse preges av aktørenes jordnære, økonomiske interesser. Fattige land forhandler ikke om klima, men om velferd for neste generasjon. Fattige lands sterke forhandlingskort er rike lands frykt for klima.

 

Det er ikke åpenbart at verden noen gang vil bli enige om en klimaavtale. Land med fordeler av klimaendringer vil kvie seg for å ofre noe økonomisk. Avveiingen mellom tiltak og kostnader ved å tilpasse seg anses som umoralsk, men ved forhandlingsbordet vil slike realiteter styre strategien. De land som kan utslettes av stigende havnivå har liten økonomisk verdi for de andre rundt bordet.

 

Kanskje er en avtale bare mulig om tilstrekkelig mange land med god økonomi setter fellesskapets interesser foran egne interesser og påtar seg andres byrder i spleiselaget. Norge er et slikt land. En klimaendring vil øke vår vannkraftproduksjon og skogavvirkning. Våre gassressurser står klare til å erstatte kullkraftverk. Mildt klima reduserer fyringsutgifter og snørydding. Likevel står vi i første rekke med lommeboken åpen når det globale samholdet er i ferd med å sprekke.

 

EU foreslo et fond for å finansiere fattige lands tilpasning til klimaendringer. Den viktige ”føre var” strategien har fått en ny vri? Man forbereder seg på klimaendringer i tilfelle man ikke oppnår en avtale. Kanskje har en tvil om klimateorien sneket seg inn i EU?

 

Media har i ukene før møtet i København, tegnet skremmebilder av klimaendringene gjennom ”fiktive” reportasjer lagt noen tiår frem i tid, når klimakonsekvensene for alvor tar tak i planeten.

 

I en sekvens jeg så på svensk TV leter et forskerpar etter den siste gjenværende isbjørn på Nordpolen. Når hun overraskes, ansikt til ansikt, av den drektige, sultne isbjørnbinnen tilbyr hun seg selv som mat for å redde en ny generasjon isbjørnunger. Men det er for sent, kvinnen forsvinner ned i en råk som åpner seg i den stadig tynnere polisen.

 

Det er en patetisk sammensausing av følelser, frykt og fri fantasi. Trenger en vitenskapelig fundert klimateori slike virkemidler? Det er en propaganda som i sin urimelighet kan virke mot sin hensikt.

 

Det fremholdes at mindre is ved polene gir mindre refleksjon av solstråler og økt temperatur. Men havet er varmere enn isen – mindre is bidrar derfor til avkjøling. Større isfri overflate i polhavet, hvor CO₂ kontinuerlig tas opp og fraktes ned i dype havlag, vil fjerne mer CO₂ fra atmosfæren. To viktige, stabiliserende mekanismer både for CO₂ og temperatur blir elegant ignorert.

 

Al Gore og Jonas Støre la fram en rapport om sterkere smelting av polisen enn tidligere antatt. Selv vitenskapsmannen bak beregningene avviste dommedagsprofetiet. Slike presentasjoner gir næring til tvil og gode vekstvilkår for skepsis.

 

Like før konferansen ble det i et klimainstitutt i England avslørte forhold som kan indikere at informasjon om klimaforskning er holdt tilbake fra offentligheten. Dette skal nå granskes av FN. Jeg tror ikke på konspirasjon og juksing med data, men formidlingen av resultater opp til de politiske prosessene kan ha komme inn i et galt spor.

 

Klimahypotesen gir forskerne store budsjetter og en følelse av å spille en viktigere rolle enn bare å fremskaffe ny viten. Dermed svekkes det faglige, objektive fokus. I følge Daily Telegraph 20. desember skal lederen for IPCC, Dr Rajendra Pachauri, ha sterke, personlige, økonomiske interesser i klimarelatert næringsvirksomhet. Kalles dette inhabilitet?

 

Det var mange miljøaktivister i København. Selv om de ikke har noen formell innflytelse påvirker de både stemningen og debatten på møtene. Jeg deltok på ”Bergenskonferansen” i 1990, om miljø og utvikling, en av de første i rekken av internasjonale miljøkonferanser. På morgenmøter, hvor norsk forhandlingsstrategi ble avklart, fikk miljøbevegelsene sitte ved bordet. Jeg protesterte mot en slik rolleblanding, men måtte fire flagget. Miljøbevegelsene, såkalte NGOer, har fortsatt en sterk rolle på disse konferansene.

 

Statkraft har bevilget 5 millioner kroner til Bellona for å profilere Statkraft som en pådriver for fornybar energi under klimakonferansen i København. ”For oss er det viktig å samarbeide med Bellona som en viktig premissleverandør til toppmøtet, fastslår Statkrafts konsernsjef” i Aftenposten den 18.11.

 

Bellona en premissleverandør? Er Bellona en idealistisk miljøstiftelse eller et konsulentfirma som lever på støtte fra et næringsliv som de sier de skal overvåke?

 

Jeg minnes et møte i OED sent på 90-tallet. Bellona hadde søkt om støtte. Da signalene var negative, antydet Bellona at det kunne jo være en fordel for OED om i det minste en miljøorganisasjon var positiv til gasskraft. Dermed var avslaget beseglet. Et departement må aldri kjøpe politisk støtte. Kalles dette korrupsjon? Episoden reiser tvil om Bellonas etikk og arbeidsmåte. Et statsforetak må aldri finansierer Bellonas rolle som samfunnspåvirker.

 

Konferansen i København var et konglomerat av ulike prosesser. På den ene siden et høydepunkt for diplomatene. Det er en opptreden av statsfinansierte forskere med enerett på sannhet. Det er en religiøs happening for de miljøfrelste og en møteplass for de som søker makt og rampelys.

 

Fattige land kjemper for mat på barnas fat. Næringslivet henger seg på for å bygge opp et bilde av seg selv i harmoni med folks klimafrykt. Statsledere jatter med og tør ikke si om de tviler på klimateorien i frykt for å miste stemmer og politisk troverdighet. Men etter et møte med Vitenskapsakademiet den 19. desember, skal den russiske presidenten ha gitt uttrykk for, i en TV-sending, at CO₂ ikke medfører en overhengende fare. Kanskje er holdningen i ferd med å endres.

 

Det ble politisk enighet om å hindre at klodens temperatur ikke overstiger 2 grader. Kanskje en kostnadsfri forpliktelse om den knyttes til årsaker skapt av mennesker. Om økningen skyldes forhold utenfor menneskenes kontroll blir det et absurd mål som gjør klimatilpasning til den eneste farbare vei. Likevel tviholder mange land, deriblant Norge, på at avtaler må knyttes til store utslippsreduksjoner med usikker effekt og ikke til det egentlige problemet – temperaturen.

 

Møtet i København kan føre klimadebatten inn i et nytt spor. Tvil om hypotesen kan dominere mer enn arbeidet med forpliktende avtale. Spillet om fordelingen av verdens velstand kan holde liv i klimasaken en stund til, men Norge har naivt posisjonert seg slik at vi kan bli sittende med Svarteper når spillet er slutt.