En delelinje for samarbeid?
Publisert i ENERGI Juni 2010
Den Russiske presidentens besøk fikk et historisk sus over seg da han etterlot sin underskrift på et papir som avsluttet en 40 år lang forhandlingsprosess.
Mindre oppmerksomhet ble det om de andre samarbeidsavtalene som ble underskrevet på Akershus slott, blant annet en avtale om energieffektivisering og fornybar energi. Jeg skal komme tilbake til denne, men først litt om delelinjeavtalen og rollen den kan få for det generelle norskrussiske energisamarbeidet.
Avtalen kan vise seg å innebære et paradigmeskifte i de norskrussiske relasjonene ved at den endrer måten vi oppfatter russere, den russiske stat og russiske ledere på. Dette vil i sin tur endre vårt tenkesett, væremåte og holdning til hva vi kan samarbeide med russerne om på andre områder. Det vil også gi Russland en ny posisjon i vårt politiske utsyn. EU, som dekker mesteparten av vår utenrikspolitiske horisont, har i utgangspunktet ønsket en revurdering av traktatene som regulerer nordområdene.
EU ønsker økt innflytelse i et område med potensielt økt økonomisk og dermed også politisk betydning. Denne strategien har nå mindre muligheter for å lykkes. USA har applaudert delelinjeavtalen, men ingen lykkeønskning fra Brussel. Kanskje vi på flere områder har nytte av å utvikle norsk energipolitikk uavhengig av EU?
Fornybardirektivet er et eksempel på at fravær av bilateral forhandling har bundet oss opp til kostnadskrevende forpliktelser til liten nasjonal nytte. Hvis EUs fornybardirektiv gir en åpning for å løse våre forpliktelser gjennom internasjonale klimamekanismer er kanskje Russland et sted vi nå kan rette blikket mot.
Russland har store mengder fornybare energiressurser og trenger internasjonal kapital og kompetanse for å realisere disse. Men dette vil kreve en bilateral prosess om et enda bredere og mer konkret energipolitisk samarbeid med Russland enn i de foreliggende avtalene.
Avtalen om samarbeid om energieffektivisering og fornybar energi er først og fremst en overordnet politisk viljes- og tillitserklæring. Norge og Russland har også tidligere hatt en tilsvarende erklæring om energiøkonomisering. Den ble ikke undertegnet av toppolitikere på et slott, men jeg hadde i det minste med meg en fullmakt slik at jeg, på vegne av kongeriket, kunne undertegne felles intensjoner om å styrke samarbeidet på dette området.
I den russiske forvaltningskulturen har slike intensjonsavtaler en viktig formell rolle, skal vi oppnå konkrete resultater i samarbeidet er de viktige også for oss. Den forrige avtalen har bidratt til opplæring og kompetanseoppbygging innen enøk. Den tidligere og nye avtalen kan representere to viktige, men ulike faser i det Norsk-Russiske energisamarbeidet.
I den første fasen subsidierte norske midler kompetanseoppbygging for å forbedre energibruken i et nedslitt og umoderne russisk samfunn. Norske aktører var avhengige av offentlig norsk støtte for å opprettholde aktivitet i Russland. Russland ble sett på som et land med stor politisk, juridisk og økonomisk risiko der norsk egenkapital nølte med å slå rot.
I den fasen vi nå går inn i, er fokus ikke på reparasjon av et utidsmessig samfunn. Russerne satser på det ypperste av moderne teknologi som gir energieffektive bygg og industri. Teknologien får bare prioritet om det kommersielle grunnlaget er fremtidsrettet.
Medvedev fremsto i Oslo som en moderne, humørfylt og saksorientert person. Det inngir tillit, men fortsatt sitter mye gammelt tankegods igjen – i hodet på norske investorer.
På mine møter med den russiske energiforvaltning på 90-tallet kom det tankevekkende hjertesukk fra tjenestemenn som etter beste evne forsøkte å erstatte det gamle systemet med markedsøkonomisk tankegang: ”Dere må vise tålmodighet, ikke dra – bli her, de norske selskapene som viser utholdenhet og tilstedeværelse over lang tid er de som vil oppnå gevinst.”
Dette var for 15 år siden. Kanskje det har gått lang nok tid nå, men har tiden gått forbi dem som ikke tør å satse i Russland før nå?
Bare det beste er godt nok. Og den som intet våger intet vinner. Dette bør være ledetrådene når norske aktører nå vurderer å satse i den russiske energisektoren.