Vår fragmenterte energiforvaltning
Publisert i ENERGI – november 2010
Kraftlinjen Sima-Samnanger berger nok leveringssikkerheten i bergensområdet, men vekker til live sterk folkelig motstand fordi vi har en energiforvaltning som ikke makter å finne fram til løsninger med allmenn aksept.
Statnett har søkt konsesjon for en type tiltak som ligger innenfor selskapets kompetanse. Som de kan finansiere og realiseres i regi av egen organisasjon og innenfor det mandat myndighetene har gitt dem. Noe annet kunne de ikke ha gjort. Det er statens behandling av søknaden som skal ivareta allmenne hensyn og sikre at tiltaket Statnett søker om lov til å gjennomføre, bidrar til et kostnadseffektivt og miljøvennlig energisystem.
Statnett SF har et overordnet ansvar for kraftsystemet, men er ikke underlagt utredningsinstruksen som gjelder for departementenes arbeid med offentlige tiltak.
Utredningsinstruksen er en god mal å følge for vurderinger av samfunnsmessige tiltak. Vi må legge til grunn at denne type helhetsvurdering er bygget inn i konsesjonsprosessen. Men i konsesjonsbehandlingen av kraftlinjene i Hardanger har dette sviktet.
Hardangersaken gjelder ikke valg mellom ulike linjetraseer. OED sitt eget utgangspunkt for ankebehandlingen er leveringssikkerheten i bergensområdet. Det betyr at en vurdering av tiltak som reduserer effektbehovet i det aktuelle området må vurderes likeverdig med effekttilførsel med hensyn på analyse og tekniske vurderinger.
OED har vurdert etterspørselsutviklingen, men ikke eksplisitt vurdert tiltak som kan endre etterspørselen, for eksempel økonomiske virkemidler og teknologi. OED har ikke vurdert alternativer som er mulig å realisere gjennom ENOVA eller GASSNOVA. ENOVA forvalter betydelige støttemidler som påvirker maksimaleffekt og etterspørsel etter strøm. GASSNOVA styrer arbeidet med utviklingen av gasskraftverk med CO2-rensing.
Både ENOVA og GASSNOVA er rådgivere for OED innen sitt ansvarsområde. Men verken OED eller NVE har i sin behandling omtalt noen råd fra disse to selskapene om tiltak som kunne vært alternativer til økt overføringskapasitet.
Når verken tiltak på forbrukssiden eller tilgjengelighet av gasskraft er vurdert likeverdig med nettutbygging inn mot bergensområdet er det systemsvikt i konsesjonsbehandlingen. Det avgjørende er ikke om alternative tiltak kan erstatte kraftlinjen, men om mulighetene er vurdert eller ikke.
For at konsesjonsbehandlingen skal representere en fullverdig samfunnsøkonomisk vurdering måtte OED ha trukket dette perspektivet inn i sin saksbehandling. Men OED kan da ikke være ankeinstans. En anke må behandles på et høyere nivå i forvaltningen enn det nivået som vurderer nye elementer i en konsesjonssak.
Årsaken til at vi har en svak håndtering av viktige konsesjonsbeslutninger er at energiforvaltningen gjennom organisatoriske tiltak er blitt fragmentert. ENOVA er gitt direktoratslignende rådgivingsoppgaver som fører til at NVE holder fingrene unna ENOVAs del av fatet. På samme måte har GASSNOVA ansvar og oppgaver med relevans for å forstå helheten i fremtidens energisystem, men uten at dette er tilgjengelig for NVE.
At også Miljøverndepartementet tusler rundt og roter til på OEDs område skaper ytterligere uklarhet og inkonsistens.
NVE må i dag gi OED råd om veivalg og retning basert på et kart med store, hvite flekker. Kanskje er det noen låste dører og høye terskler mellom ulike roller internt i NVE, men det kan løses gjennom god ledelse. Behov for metodeutvikling på nye områder vil være en faglig stimulans for ansatte i NVE og ingen ulempe. Da vi planla ENOVA tenkte vi maksimalt 25 ansatte, men både rolle og arbeidsmetode har endret seg, i dag er det nærmere 60. Noe av denne veksten burde heller skjedd i NVE.
Vi mestrer ikke våre energi- og miljøpolitiske utfordringer uten en helhetlig analyse av energisektoren. Og den må skje ett sted. Jeg ser ingen alternativer enn å videreutvikle NVE. Men da må OED ta et sterkere og mer presist grep om hvordan de ulike delene av energiforvaltningen skal henge sammen enn tilfellet er i dag.