ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – mars 2011

 

Olje- og energidepartementet vil fremme en stortingsmelding om nettspørsmål i løpet av året. Det er lovende, denne type beslutningsprosesser krever en ny design. En gjennomgang av prinsippene for valg mellom kabel og luftspenn bør være ett av mange viktige tema. Prinsipper er viktige å ha som grunnlag for det politiske skjønn som til syvende og sist skal avgjøre valg.

 

Etter dagens retningslinjer for kabling er det bare anlegg under 66 kV som prioriteres, i praksis gjelder dette de lokale distribusjonsnettene.

60 – 70 % av slike nett er allerede kablet, til en kostnad av anslagsvis 30 milliarder kroner eller mer.

 

Merkostnadene ved kabling må vurderes – og begrunnes – i forhold til de miljømessige besparelser som oppnås. Men det er energibehovet som forårsaker miljøulemper og det er da interessant å sammenligne merkostnaden ved kabling i forhold til antall kWh som transporteres gjennom de aktuelle linjene.

 

Figuren viser merkostnad for kabling i kroner per MWh for hver km linje som kables istedenfor luftlinje. Anslagene er i all hovedsak basert på kostnader presentert i NOU 1998:11 Energi- og kraftbalansen mot 2020.

 

Det er liten forskjell på merkostnadene per kWh per km ved kabling av lavspentnett sammenlignet med høyspentnett, fordi høyspentnett har en overføringskapasitet som er høy i forhold til merkostnadene.

 

Strømmen fram til forbrukerne må dels gå gjennom sentralnettet, dels er den kortreist fra lokal vannkraft. Men hvor høy totalkostnader til miljøforbedring kan aksepteres per kWh på veien fram til kunden? Hvilke typer nett skal prioriteres og hvordan veie miljøforbedringer i bystrøk mot vern av høyfjellsnatur?

 

Elektrifisering av sokkelen for å redusere utslippene av CO₂ er et annet område hvor kabling er aktuelt. I en rapport utarbeidet av OD, NVE, KLIM og Petroleumstilsynet er kostnadene for denne typen miljøtiltak beregnet til mellom 1500 og 4000 kroner per tonn CO₂. Til sammenligning ligger det rådende prisnivået på CO₂-kvoter i området 200 kroner per tonn.

 

 

Skattesystemet på sokkelen har vesentlig høyere marginalbeskatning enn skattesystemet på land og finansierer derfor en større andel av investeringene enn på land. Like vel er det ikke stor entusiasme for elektrifisering i oljenæringen. Sjefen for Gjøa, ett av feltene som skal elektrifiseres, Terje Overvik, uttaler til TV2 21.1.2011 at han ”er tilfreds med løsningen for Gjøa både teknisk, økonomisk og miljømessig, men han er sterkt tvilende til om det politiske ønsket om elektrifisering av sokkelen er bra”.

 

Virksomheten på sokkelen er omfattet av den samme miljølovgivning som gjelder på land, men grunnlaget for prioriteringene har klare ulikheter.

 

• På sokkelen er kostnaden ved å ta miljøhensyn tallfestet som kostnad ved å redusere CO2-utslipp. På land blir miljøhensyn sjelden kvantifisert i kroner og øre.
• På land vil merkostnadene ved kabling synliggjøres i nettariffer. På sokkelen skjules kostnadene i reduserte skatteinntekter fra olje- og gassvirksomheten

På sokkelen vurderes verdien av miljøtiltakene minst 10 ganger høyere enn dagens nivå på CO₂-kvoter. På land blir miljøkonsekvensene av kraftlinjer og kabel ofte satt lik null fordi det er så vanskelig å kvantifisere. Vi kaller det for politisk skjønn.