Forretning eller fordeling?
Publisert i ENERGI – oktober 2011
..er tittelen på en bok om reformer av offentlige nettverktjenester. Kraftmarkedsreformen behandles side om side med reformer innen post, tele, jernbane og vei. Boken er mer generell enn grundig, men nyttig.
Beskrivelsen av den historiske bakgrunnen for kraftmarkedsreformen har noen hvite felt. Det er riktig at mange faktorer spilte sammen, også rene tilfeldigheter. Boken forankrer reformprosessen i en internasjonal trend. Hermansenutvalget, NOU 1985:9 ”En bedre organisert stat” får sin velfortjente plass. I mine øyne førte utredningen til at ”Tatcherismens” økonomiske politikk ble støpt om i en sosialdemokratisk form og gjort spiselig for den norske politiske kulturen. Boken viser imidlertid ikke hvordan reformen også var et nødvendig svar på særnorske utfordringer.
- Når boken fremstiller utbygging av et høyspent overføringsnett mellom landsdelene som en grunnleggende premiss for reformen, blir det feil. Et landsomfattende høyspentnett var et ektefødt barn av en monopolisert kraftforsyning med garantert kostnadsdekking. Tanken om AS Norgeskraft – ett vertikalintegrert landsomfattende kraftselskap – sto fortsatt sterkt da arbeidet med energiloven tok til.
Fravær av flaskehalser vil aldri være en forutsetning for at markedet kan brukes som hovedmekanisme for prisdannelse. Forventede flaskehalskostnader kan kalkuleres inn i prisene og fjernes når det er lønnsomt, ikke fordi det hindrer et marked.
Sentralnettetble drevet som et samvirke. Kraftbransjen etablerte sitt tilfeldigkraftmarked 20 år før reformen og lenge før Norge var knyttet sammen i ett sentralnett. Men sluttbrukerne hadde ikke adgang til dette markedet, sentralnettstariffene ga uheldige insentiver og sektorens økonomiske stabilitet forutsatte en indre justis som ikke var forankret i noe lovverk.
På sekstitallet forelå planer om minst to atomkraftverk i Oslofjorden. Kraftprognosene viste en skyhøy etterspørselsvekst, gradvis nedjustert frem mot 80-tallet, men førte til overutbygging og miljøkonflikter. En siste krampetrekning fra en utbyggingsivrig kultur fikk vi med et påslag for kalde og tørre vintre i myndighetenes kraftbalanse, – vintre som allerede var tatt hensyn til i modellsimuleringene.
Marked = miljøvern? Altasaken ga en Samlet Plan for utnyttingen av vassdragene i 1985, og foreslo bruk av markedsmekanismer for å løse ubalansen i regional oppdekking. Miljøvernerne havnet for en gangs skyld på markedets side og støttet energiloven.
Prisen lå langt under utbyggingskostnadene. Det ble stadig mer forlokkende å basere seg på tilfeldigkraft istedenfor å forplikte seg til andeler i kostbare, nye prosjekter. Hamarregionen brøt ut av lojaliteten, det regionale samholdet slo sprekker. Hydro hadde lenge forstått at begrepet fastkraft var i ferd med å gå ut på dato.
Det går an å påstå at reformen hindret sektoren fra et økonomisk kaos. Bransjen kunne ha funnet sin egen form på markedet. Da reformarbeidet startet forelå en energilovutredning som ville gitt bransjen fortsatt monopolistisk kontroll og det første utkast til energilov lå ikke langt unna.
Privatisering av politisk ansvar? Boken indikerer at Norge, fra å ligge lengst framme, nå blir tatt igjen av EUs direktiver for kraftmarkedet. Dette er et normativt utsagn – hva er framme og hva er bak? Direktiver peker mot en regulator uavhengige av politikere og statsbudsjett og vil svekke statens direkte tilsyn med kraftmarkedet. Men da reduseres politikernes ansvar for sektorens virkemåte. Er dette å gå fremover? Bør et fellesskapsansvar ”privatiseres” til et organ utenfor politisk og økonomisk kontroll så lenge politikerne fortsatt styrer rammebetingelser som definerer leveringssikkerheten i kraftsystemet?
Hvem skal betale? Bokens tittel inneholder ordet ”fordeling”. Men det mest sentrale fordelingsspørsmålet i naturlige monopoler nevnes ikke. Fallende gjennomsnittskostnader betyr at tariffer basert på marginale kostnader gir underskudd. Settes prisen høyere for å få budsjettbalanse blir det samfunnsøkonomisk feilprising. I dag belastes kundene marginale tapskostnader mens kapitalkostnadene fordeles der det er penger å hente. NVE har allerede tatt opp spørsmålet om anleggsbidrag ved elektrifisering av sokkelen. Visjonen om Europas grønne batteri og fornybar energi for eksport reiser spørsmålet om ikke kraftprodusentene eller EU må belastes disse merkostnadene og ikke norske forbrukere.
Boken ”Forretning eller fordeling?” gir ingen aha-opplevelser, men kommentarene til tross, det er viktig at det skrives slike bøker.
Dag Harald Claes og Per Kristen Mydske (red):
Forretning eller Fordeling? Reform av offentlige nettverktjenester.
Universitetsforlaget, mai 2011