ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – februar 2012

 

I desember hadde jeg en ”kontrafaktisk” historie om energiloven. Kronikken hadde en uhøytidelig julestemning, men handlet egentlig om et alvorlig økonomisk spørsmål -hvem skal finansiere kraftnettet?

 

Før energiloven hadde energiverkene oppdekkingsplikt og budsjettbalanse basert på selvkost. Samlede kostnader i nett og produksjon lå til grunn for prisen. Kraftverk med lave kostnader bidro til lavere pris enn hva det kostet å bygge nye kraftverk. Det ga for lite enøk, for stor etterspørsel og for rask utbygging av vannkraften.

 

Først rundt 2000 signalerte markedsprisene et behov for ny kraftutbygging. Prisøkningen siste 10 år har gitt store overskudd i kraftselskapene, en grunnrente. Grunnrente fra naturressurser angår fellesskapet, ikke bare kommersielle aktører Finansdepartementet fant etter hvert ut at denne måtte komme samfunnet til gode og innførte en grunnrenteskatt..

 

Energiloven kastet produsentene ut i konkurranse mens nettvirksomheten fikk garantert en sikker inntekter. Grunnrente kan ikke lenger brukes til å holde strømbrukernes priser lave, men er overlatt til produsenter uten ansvar for oppdekking. Denne overføringen av verdier var ikke noe tema under arbeidet med energiloven, gjennomsnittsprisingen hadde jo sløst bort grunnrenten ved å bygge kraftverk til en kostnad som var høyere enn prisen kraften ble solgt for. Energiloven førte til at strømbrukerne ble fratatt en latent formuesverdi.

 

Prising av tjenester fra naturlige monopoler er en hodepine for økonomisk teori. Brukerne skal egentlig bare betale marginale kostnader ved bruken. Det omfatter marginale tap og administrasjonskostnader, men fortsatt mangler ofte mer enn halve inntektsbehovet.

 

Grunnrenten Et førende prinsipp er at prissettingen skal unngå å gi sterke vridninger i økonomien, såkalt Ramsey-prising. At forbrukerne tar regningen er ingen åpenbart god løsning – forbrukernes nettleie er i dag dobbelt så høy som de kostnader den enkelte påfører nettet. At skattesystemet dekker underskuddet kan være en brukbar løsning. Å la produsentenes grunnrente betale er en bedre løsning. Om produsentenes grunnrente blir noe avkortet påvirkes verken drift eller investeringer.

 

Økt kraftpris øker grunnrenten. I 2010 innkasserte Finansdepartementet 6,7 milliarder kroner i grunnrenteskatt. 30 prosent grunnrenteskatt og en markedspris i området 30 – 35 øre/kWh gir en årlig grunnrente i området 15 – 20 milliarder kroner. Nettleien på distribusjonsleddet nærmer seg 15 milliarder kroner, marginale kostnader utgjør grovt regnet halvparten.

 

 

Den svake part Kraftomsetningen er organisert som et marked, da skal kjøpere og selgere være likeverdige. 1,6 millioner forbrukerne er i dag den svake part som pålegges å saldere nettselskapenes budsjetter. Produsentene betaler 0,8 øre/kWh for bruken av nettet i tillegg til en tapskostnad som i noen tilfeller er negativ. Forbrukernes nettariff nærmer seg 30 øre/kWh. Er dette rimelig?

 

Riktig prising av et naturlig monopol vil gi et naturlig underskudd. Utnytting av en naturlig ressurs som vannkraft vil over tid gi et naturlig overskudd. Kobles disse elementene sammen kan årlig nettleie til husholdninger og næringsliv reduseres med nær 7 milliarder kroner. Det gir mindre inntekter til staten, men romsligere husholdningsbudsjett og styrket konkurranseevne for næringslivet.