ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – Mars 2012

 

Klimapolitikken gjennomsyrer samfunnet. Globale, internasjonale og nasjonale prosesser gir forpliktelser politikerne strever med å oppfylle. Forretningslivet rir på en grønn bølge. Innimellom smyger miljøorganisasjonene til seg penger, makt og oppmerksomhet. Nederst bærer forbrukerne kostnader og dårlig samvittighet.

 

Forskningsresultater fra University of Oregon som publiseres i tidsskriftet Science viser at CO₂ bidrar mindre til global oppvarming enn IPCC har basert sine anbefalinger på.

Konklusjonen trekker i samme retning som det jeg selv har ment i flere år. Klimaeffekten av CO₂ må enten være mye lavere enn antatt eller den avtar gradvis med økt CO₂. Temperaturøkningen i havet øker havets utslipp av CO₂ ved ekvator og bremser opptaket i kalde havområder. CO₂-sirkulasjonen mellom hav, skog og atmosfære er årlig 20 – 40 ganger større enn våre utslipp. Små endringer i balansen vil gi store effekter på atmosfærens konsentrasjon av CO₂, uavhengig av oss mennesker. Økt CO₂ øker biologisk produksjon og mer CO₂ trekkes ut av atmosfæren. Jeg mener disse to mekanismene overskygger effekten av menneskers utslipp.

 

Troverdighet Flere klimaforskere gir uttrykk for lettelse og glede over nye signaler fra IPCC (bl a i KliF, CICERO og UiB). Det skaper troverdighet fra noen som nå kan få redusert innflytelse på samfunnsutviklingen. Det tok 20 år å komme til denne konklusjonen og får neppe raske konsekvenser for politikken. For klimapolitikkens økonomiske insentiver og forventninger er integrert i alle deler av samfunnet. Brikkene ligger tett og støtter hverandre. Om en brikke tas vekk vil byggverket bli ustøtt og i verste fall rase sammen. Vi trenger ikke flere økonomiske kriser nå.

 

Grønne sertifikater sylter penger ned i vann og vind. Entreprenører og industri investerer for å kunne møte økt etterspørsel etter klimateknologi. Vind og småkraft krever et kraftnett som skal forsterkes. Næringslivet har gjort seg avhengig av klimateorien ved å tilpasse seg myndighetenes klimavisjoner som gir forventning om god avkastning og stabile rammebetingelser for grønne investeringer de neste 20 år. Hvilken Regjering tør bryte forventningene?

 

Sammenfiltring Den politiske enigheten er samstemt. Ingen tør bryte ut av linjen av redsel for å miste velgere og miljøpolitisk troverdighet. Interessene sammenfiltres. Hydro støtter miljøstiftelsen Zero. Zero støtter Hydros ønske om å øremerke CO₂-avgift for støtte til klimatiltak i næringslivet. Bellona refser offentlig virksomhet og privat næringsliv, men lager skog i Sahara i samarbeid med næringslivet. Forskrifter utformes slik at offentlige gummisåler setter så svake klimaavtrykk som mulig.

 

Selv satsing på raskere jernbane mister politisk tempo fordi det ikke gir reduksjon i CO₂-utslipp. Er reising klimatiltak? Jeg trodde formålet med å reise var å komme seg fram og videre. Har vi mistet perspektivet på hva vi driver med og hvorfor? Forveksler vi formål og konsekvens?

 

Oksygen? Politikerne må prioritere tiltak som er fornuftige uansett. Plante ny skog og la norsk skog stå litt lenger før den hugges. Fangst og lagring av CO₂ bør ledes ut i glemsel. Er det noen som har tenkt på at lagring av CO₂ også vil fjerne oksygen fra atmosfæren? Vi har heldigvis en god del å gå på før vi får åndenød. Men skogen kan både lagre karbon og omdanne CO₂ til oksygen på samme tid. Det er både trivelig, sunt og vakkert.

 

Litt oppfølgende fjas om klimapolitikk

Svein Roar Brunborg, 25.4.2012

 

Marte Bakken fra Zero har kommentert min artikkel om klima i utgave 3. Mitt poeng var ikke at IPCC har endret sin vurdering av klimatrusselen, men at en uavhengig studie konkluderer med at CO₂-effekten på global oppvarming er mindre enn IPCC legger til grunn. IPCC har ikke monopol på sannheten, men er et konsensusforum som bare kan konkludere med det som er mulig å bli enige om i dette forumet. IPCC bør ta stilling til slike vurderinger på lik linje med andre forskningsbidrag når de møtes neste gang.

 

Jeg holder fast ved at klimapolitiske tiltak er vevet inn i rammebetingelsene for næringslivet på en måte som vil skape problemer om de reduseres eller fjernes. Hvis ikke betyr det jo at klimapolitikken oppfattes som noe uforutsigbart som næringslivet ikke kan ta hensyn til i sin langsiktige strategi.

 

De grønne sertifikatene er et godt eksempel. Det må investeres titalls milliarder i vannkraft. Forsvinner verdien av sertifikatene vil de fleste investeringene gi negativ avkastning. Om ikke kraftoverskuddet fjernes ved å bygge kabler til Europa risikerer vannkraften som allerede er bygget ut en langvarig verdiforringelse på grunn av lavere kraftpriser. Men hvem betaler gildet?

 

Norske husholdningsbudsjett er en nødhavn når næringslivet skal skjermes for klimapolitiske tiltak. Husholdninger må, i tillegg til sertifikater, betale høyere nettleie for å finansiere nett og kabler til Europa. Europeiske kraftprodusenter vil få reduserte utslipp, men andre i EU kan da øke sine utslipp. Nettoeffekten er marginal eller null så lenge EU har et felles tak for utslipp. Hvor ble det av prinsippet om at forurenseren betaler?

 

Bakken harselerer med min sidebemerking om oksygenbalansen. Jeg er enig i hennes regnestykke, det er mye å gå på, men det må da være et tankekors rent prinsippielt? Og hvorfor ikke sette naturens egen klimamekanisme øverst på prioriteringslisten? Tilvekst av skog er begrenset av vann, arealer, næringsstoffer, CO₂ og temperatur.

 

Temperaturøkning og CO₂ får vi gratis, men resten bør få sin egen politikk. Det er på høy tid å bringe skogen inn i vårt CO₂-regnskap – etter 20 år med klimapolitikk. Skogen selv er jo i gang med jobben. Kanskje absorberer den allerede 5-10 % mer CO₂ bare på grunn av økt CO₂-konsentrasjon.

 

Det overrasker ikke at Bakken karakteriserer mitt syn som ”fjas”. Derimot at hun ikke tar tak i det klimafaglige poenget i kronikken. Hvis CO₂ øker temperaturen i havet vil dette redusere opptak av CO₂ i kalde hav og øke utsondring i varme hav. Dette er en dynamisk effekt som i seg selv vil øke akkumuleringen av CO₂ i atmosfæren proporsjonalt med størrelsen på sirkulasjonen mellom hav og atmosfære. Ulike kilder angir størrelsen på sirkulasjonen til mellom 100 og 300 Gt CO₂ årlig.

 

Om CO₂ øker temperaturen vil CO₂ ha en selvforsterkende effekt. I tillegg vil økt temperatur øke damptrykket over hav og gjennom vanndampens oppvarmingseffekt bidra til ytterligere økt CO₂ i atmosfæren. Tar vi utgangspunkt i observert CO₂ og havtemperatur er det mulig å anslå en øvre grense for den effekten CO₂ kan ha på global temperaturøkning. IPCC har ikke presentert noen kvantitativ analyse av denne mekanismen.

 

CO₂ kan være en indikator for havtemperatur, men hvor viktig er den som temperaturkilde?