ENERGIPOLITISK.NO

Svein Roar Brunborg, 1.sptember 2014.

NVE gir bare konsesjon til et kraftanlegg hvis nytten er større enn ulempene. Men NVEs måte å beregne nytte og ulempe av vindkraft har viktige svakheter. Det er ikke satt kronebeløp på ulempene. Når vindkraft støttes av grønne sertifikater subsidieres forringelse av norsk natur og svekker dens fremtidige rolle i turismen.

Er det i et slikt landskap vi skal bygge 39 vindmøller?

I sommer var jeg på den sydligste toppen over 1000 meter i Norge. Et panorama med Gaustatoppen i det fjerne. På det lokale samvirkelaget sto en lapp om NVEs konsesjon for 39 vindmøller i Åseral, mellom Ryfylke og Setesdal. Etter massiv vannkraftutbygging på 60-tallet skal det nå bygges vindmøller.

Nytten av en vindmølle er lønnsomheten av kraft som i tillegg gir lokale arbeidsplasser under bygging og drift. Ulempen er forringet natur og redusert potensial for turisme. Men lønnsomheten er negativ målt mot markedsprisene på kraft og legger beslag på subsidier.

Utbygging gir penger til kommune og grunneiere. Men allemannsretten betyr at grunnen har nytteverdi for alle i fellesskapet – en verdi som må vektlegges og tas hensyn til. Når utbyggingen av vindkraft ikke er basert på en samlet nasjonal plan har vi ingen kontroll på om hensynet til naturen blir godt nok ivaretatt.

Når folk spørres om holdning til naturinngrep er svaret ofte at de misliker det, men vil fortsette å bruke området noenlunde som før. Men det betyr ikke at verdiforringelsen kan settes lik null, også misnøye er et velferdstap som må veies mot nytte.

Og hvordan vurderes verdien av den fremtidige turismen i området? Ifølge NVE har den allerede en jevn vekst. Da holder det ikke å telle antall senger på fjellstovene og anleggsarbeiderne som vil ligge i dem. Konsesjonen anslår ikke turismens fremtidige verdipotensial. Men møllenes verdi er basert på fremtidige kraft- og sertifikatpriser minst fram til 2033. Dette fører til en sterk ubalanse i tidsperspektivet for verdisetting av vindmøller og natur.

At det er vanskelig å sette en verdi på forringelse av natur er ingen unnskyldning for å unnlate å sette et tall. Å sette verdien lik null er i hvert fall feil, bedre da å sette et skjønnsmessig tall som bidrar til en riktigere rangering i forhold til andre vindmølleprosjekter. I konsesjonsbehandlingen av vindmøller brukes forutsetninger som samlet kan innebærer at verdien av naturen indirekte blir satt negativ. Dette er neppe i tråd med en fremtidsrettet nasjonal politikk for turisme og miljøvern.

For vi kan nå se konturene av Norges potensial som turistnasjon. Passasjerer på langdistansefly skal nyte Bergensbanen minutt for minutt – betalingssterke, potensielle norgesturister. Det er ikke vindmøller de kommer for å se. En første mølle er eksotisk for mange nordmenn fordi vi enda ikke har så mange av dem. Men blir det for mange, og over alt, vil de ikke fascinere og beta – de blir visuell forurensing. Det blir stadig vanskeligere for Norge å markedsføre seg, med troverdighet, som et land med velskjøttet, uberørt natur.

NVEs konsesjon til de nevnte vindmøllene er basert på vurderinger som ikke gir grunnlag for å si at nytten er større enn ulempene fordi grønne sertifikater feilaktig plusses på den økonomiske nytten, turismens fremtid er ikke vurdert og verdien av naturen er ikke kvantifisert. NVEs konsesjonsvurdering av vindmøller på land gir feil prioritering av både penger og miljø.

Blir vi den siste generasjonen som husker hvordan det var å vandre i høyfjellet uten å se en eneste vindmølle?