Kraftkupp av staten ?
Denne kronikken er en kommentar til en artikkel som sto i Finansavisen på side 21, den 17.september 2015. Min kommentar ble tatt inn i Finansavisen en ukes tid senere.
Og jeg stilte spørsmålet: Men er det egentlig et kupp for Staten? Og hvem er i så fall taperen?
Det har de siste 5-10 årene vært en runddans av politiske beslutninger med store konsekvenser for fordelingen av verdien av norsk vannkraft. Det startet med at Norge sto med lua i handa og aksepterte EUs fordeling av mål for økt fornybar energi med få motforestillinger istedenfor å trampe i golvet og si NEI! Men det ga vel en politisk gevinst å kunne vise til at vi bidrar med å redde verden.
Stortinget besluttet så at strømbrukere skulle finansiere subsidier i form av grønne sertifikater uten at det forelå en helhetsvurdering av fremtidige konsekvenser for priser og investeringsbehov.
Og behovet for nye linjeforsterkinger kom selvsagt raskt. «Monstermastene» ble eksempelvis begrunnet med leveringssikkerhet i Bergen mens nytten egentlig var knyttet til transport av ny vannkraft finansiert av grønne sertifikater.
Neste trinn ble behovet for nye kabler til utlandet for å hindre at strømprisen innenlands presses ned og reduserer kraftprodusentenes overskudd. Nye kabler kan nok langt på vei finansiere seg selv gjennom flaskehalsinntekter. Men konsekvensen er åpenbar – kraftoverskuddet norske forbrukere har finansiert gjennom grønne sertifikater får de ikke nyte godt av gjennom lave strømpriser fordi kraften eksporteres til EU.
Hva så med Staten? Noe mere moms hentes kanskje inn, men staten får verken moms eller elavgift på den overskuddskraft som eksporteres. Fram til de nye kablene er på plass vil staten miste betydelige inntekter i form av «grunnrenteskatt». Men den statlige glede vil bedre seg etter hvert som eksporten øker både prisnivå og overskudd i kraftselskapene og grunnrenteskatten strømmer inn med kanskje over 10 milliarder kroner i året.
Til slutt – om 5-10 år – sitter norske strømbrukere tilbake med høyere nettleie og (minst) like høye strømpriser som før etter at de har betalt 30 – 40 milliarder kroner for grønne sertifikater og finansiert investeringer i kraftnettet for et enda større beløp.
Det viktige poenget i denne saken er ikke statens «kraftkupp», men at norske strømbrukere sitter igjen med Svarteper.