ENERGIPOLITISK.NO

Energiloven, vedtatt av Stortinget 29. juni 1990, har vært et sentralt element i energiforvaltningen i 35 år. Jeg hadde en helt sentral rolle i utformingen av loven i 1990 og tar i dette innlegget opp dagens bruk av loven som det kan reises spørsmål om.

Før energiloven ble vedtatt hadde norsk kraftforsyning etablert en nasjonal kraftbalanse basert på summen av lokale kraftverk. Hvert lokale kraftselskap hadde ansvar for lokal strømpris basert på kostnadene i de lokale, ofte kommunalt eide kraftselskap. Usikkerhet i utvikling av de lokale kraftbehov ga på 80-tallet en betydelig overutbygging av kraft i det norske samfunn.

Energiloven etablerte et nasjonalt kraftsystem for alle kraftselskap. Det førte til en lav nasjonal strømpris som ga underskudd i enkelte lokale selskap. For å kompensere dette ble norske strømkunder belastet en andel av nettetkostnaden, som før 1990 hadde vært 100% finansiert av vannkraftverk fram til hver enkelt lokale norske strømkunde. Men det var ment som en midlertidig kostnadsfordeling inntil det nasjonale kraftmarkedet igjen kom i økonomisk balanse. Den nye energiloven var basert på et nasjonalt system hvor kostnad for markedets infrastruktur i minst mulig grad skulle påvirke strømpris til kunder og produsenter. Men slik fungerer det ikke i dag. Norske strømkunder belastes i dag en nettkostnad som selger strøm til utlandet, utover nasjonal kraftbalanse.

Departementet overtok ansvaret for strømforvaltningen fra den norske «samkjøringen», som inntil da hadde organisert nasjonalt strømprisnivå. Da dukket det opp et formelt dataproblem. Energiloven forutsatte et markedsbasert prissystem, men tidligere hadde kraftbransjen forvaltet vannet i magasinene på en langsiktig nasjonal fysisk bruk av vannet hvor verdien av vann ikke formelt var regnskapsført økonomisk.  På grunn av tidsnød ble det overlatt til NVE å finne en praktisk formell løsning. Men dette gjorde aldri NVE. Vannet i magasinene, som formelt er eid av norske vannkraftverk, har ikke fått en verdi som sikrer en stabil nasjonal strømpris for norske kunder. Det er norske kunder, i tråd med den norske stat og energilovens forutsetninger, som har det reelle ansvar for bruken av vannet i magasinene. Vannets verdi er ikke økonomisk regnskapsført i de norske kraftselskapene.

Norske vannkraftverk har likevel bruksretten til vannet i magasinene. Men verdien av vannet, som norske strømkunder via staten er eiere av, selges av vannkraftverk til en økonomisk verdi som ikke gir økonomiske fordeler til de norske innbyggere som formelt har bruksretten av vannet til nasjonal strømforsyning. Så lenge vi hadde en begrenset kapasitet til nasjonal eksport og import av strøm for å sikre en gunstig nasjonal kraftbalanse, ga ikke dette store ulemper for norsk befolkning. Men da vi økte eksportkapasitet til England i 2021 førte dette til at verdien av vann i magasinene ble solgt til en mye høyere pris enn forutsatt for norske innbyggeres juridiske rolle for bruk av vann til nasjonal strømforsyning.

Energilovens samfunnsmessige forutsetning om å anvende nasjonale kraftressurser til det beste for norske innbyggere er da ikke fulgt opp. Vannet i magasinene er formelt fortsatt eid av norske innbyggere, men verdien av vannet brukes av lokale kraftselskap i et internasjonalt kraftmarked. Eiere av kraftselskap får da økt økonomisk verdi av vannet hvor bruksretten tilhører norske innbyggere.

Noen mener at vi må akseptere dagens situasjon gjennom vår avtale med EU. Men den økonomiske markedsverdien av vann i norske magasiner er ikke regnskapsført verken i det norske statsregnskap eller i de enkelte kraftselskap.

Det er utvilsomt et tankekors at den økonomiske konsekvensen av vårt samarbeid med EU er at vannet i våre magasiner, som formelt ikke er godkjent eller registrert som en regnskapsmessig økonomisk verdi for norske strømkunder, selges til utlandet og importerer høy norske strømpris. Økt kostnad for nasjonalt strømnett og kabler til utlandet dekkes heller ikke av den økte inntekt norsk vannkraft får gjennom tilknytning til EU sitt kraftsystem.

En praktisk løsning på dagens situasjon kan være at verdien av vannet i magasinene må registreres regnskapsmessig formelt og brukes til å finansiere nasjonal infrastruktur for strøm til norske innbyggere og næringsliv. Et slikt system kan sikre et stabilt gunstig nasjonalt kraftsystem for norsk befolkning og næringsliv over tid. Energiloven må i tillegg også anvendes slik at den likestiller økt satsing på ENØK med økt kraftproduksjon.

Infrastrukturen for et marked, slik vi har i kraftsektoren, må etter økonomisk teori finansieres slik at det i minst mulig grad påvirker selve handelen mellom kjøper og selger i markedet. Slik er det ikke i dagens kraftsituasjon. Grunnrenten som representerer den økonomiske nettogevinst i kraftsektoren må som hovedregel brukes til å finansiere strømnettet. Det vil redusere det aller meste av nettleien for vanlige strømkunder og næringsliv i Norge.

Svein Roar Brunborg

Tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet (1988-2005)

Hovedansvarlig for utformingen av energiloven i 1990

Publisert i Fædrelandsvennen 14. juni 2025