ENERGIPOLITISK.NO

Energilovens grunnlag i 1990 var å sikre gunstig strømpris for norske kunder. Ny kraft og ENØK skulle likebehandles. Norge hadde i 1990 ikke samarbeid med EU og energiloven skulle ivareta norske og skandinaviske hensyn i kraftmarkedet.  

Norges prisnivå ga grunnlag for bruk av strøm til kraftintensiv industri med vareeksport til andre land, en viktig ramme for Norge i internasjonal økonomi. Utveksling av strøm mellom de nordiske land var begrenset for å sikre effektiv bruk av vannmagasin til norske formål.

Norsk kraftforsyning hadde på 80-tallet foretatt overinvesteringer som ga store variasjoner i lokal strømpris til norske kunder.  Noen steder måtte lokal strømpris økes 30-50 % for å hindre økonomisk tap i lokale kraftselskaper.

Kraftforsyningen hadde begrenset utveksling med naboland og lokale prisnivå varierte også betydelig mellom nabokommuner. Et nasjonalt kraftsystem kalt «Samkjøringen» organiserte samspill med naboland via et «nasjonalt» prisnivå i tillegg til lokale strømpriser.

Kraftselskapene hadde på 80-tallet startet et internt samarbeid for å rydde opp i varierende lokale strømpriser, men det kom ikke noen enighet i dette samarbeidet. Det ble i 1988 tatt et initiativ for å fjerne økonomisk kaos i bransjen og etablere en ny nasjonal strømpris til det beste for norske innbyggere og næringsliv.

Grunnlaget for den nye energiloven

Det ble derfor høsten 1988 startet en analyse av hvordan det norske kraftsystemet skulle endres. En ny energilov ble sendt Stortinget våren 1990. Hovedelementene var:

• Alle kraftselskap inn i et felles prissystem for hele Norge
• Prisforskjell mellom landsdeler ble begrenset til et et par øre/kWh.
• Et nasjonalt balansert kraftsystem skulle baseres på norske vannressurser
• Kraftutveksling med andre land ble begrenset for å gi stabil norsk strømpris
• Kraftsystemet skulle gi grunnlag for billigere nasjonal fornybar strømproduksjon
• Vann i magasiner ble prioritert for å sikre stabil, gunstig nasjonal strømpris
• Enøk hos norske strømkunder skulle prioriteres likeveldig med ny produksjon.

Lovens formålsparagraf var en «samfunnsmessig» forutsetning om å ivareta lokale nasjonale rammer for utnyttingen av norsk strøm. Vann i norsk kraftsystem skulle nyttes for norske innbyggere og næringsliv og sikre lav, gunstig norsk strømpris internasjonalt.

Men den nye energiloven førte til at nettkostnad og overinvestering i kraftproduksjon ble mye større enn kraftforsyningenes nettogevinster. Det ble da akseptert at norske strømkunder inntil videre ble belastet med en andel av kraftselskapenes nettleie. Økonomien i det norske kraftsystem ble stor nok omkring 2015 til å dekke nettleien, men uten at dette reduserte forbrukernes nettleie.

Den nye energilov skulle utformes i tråd med internasjonale regnskapsregler, men vannet i magasinene kunne da ikke føres inn som en fysisk kostnad som kraftbransjen tidligere hadde gjort. For at verdien av vann i magasinene skulle inkluderes i det nye markedssystemet måtte vannet først bli gitt en økonomisk verdi som kan inngå i et økonomisk markedssystem.

Men det skjedde ikke. Konsekvensen ble at vannet i norske magasiner ikke lenger ble håndtert på en måte som sikret balanse mellom nasjonalt strømforbruk og produksjon. I dag er det vannkraftprodusenter som styrer vannet i magasinene etter sine egne interesser.

Den stabile nasjonale prissetting av strøm, ved uttak av vann for kraftproduksjon, ble dramatisk endret av økt kapasitet for utveksling mellom Norge og andre land i 2021. Nye kabler, motivert av samarbeid med EU, økte prisforskjellene internt i Norge langt større enn de lokale prisforskjellene som eksisterte før energiloven kom.

Dagens bruk av vannet i norske magasiner er ikke i tråd med energilovens forutsetning om nasjonal likeverdig balanse mellom produksjon og forbruk. Dagens bruk av vannet er et brudd med etablering av energiloven hvor vannet i norske magasiner skal være til primær nytte for norske innbyggere og næringsliv.

• Konsekvenser for Norge ved integrering med EU-systemet

Energiloven la til grunn at et norsk strømsystem skal skape økonomisk nytte for norsk næringsliv og befolkning. Samarbeidet med EU bryter det prinsippet. Norsk strømproduksjon har en lavere kostnad enn i EU. Energiloven skulle bevare verdien av norske strøm til nytte for norske innbyggere og næringsliv. Norsk strøm skulle prioriteres til produksjon av fysiske varer for eksport til andre land, ikke eksport av norsk kraft til andre land. Men dette systemet er nå opphevet.

• Strømbruk på norsk sokkel i forhold til innenlandsk strømsystem

Landbasert norsk økonomi og økonomisk virksomhet på norsk sokkel er basert på to ulike skattesystemer. Å bruke kraft fra land på norsk sokkel blander to ulike skattesystemer. Bruk av strøm på land forutsetter en nasjonal balanse mellom norsk produksjon og forbruk av strøm. Strøm fra land skal ikke dekke behov for strøm på sokkelen. Det må håndteres som to separate strømsystem.

• Energilovens likebehandling av strømbruk og enøk

Energiloven skal sikre en effektiv bruk av energiressurser i norsk økonomi. Lovens hovedmål var en økonomisk balanse mellom effektiv produksjon og effektiv bruk av strøm. Et manglende samarbeid mellom NVE og ENØK svekket rollen for ENØK i norsk økonomi. Et klart brudd i energilovens forutsetning om likeverdig og balansert nasjonal satsing på produksjon og forbruk av strøm.

Kraftsystemets rolle ble ikke fullt ut videreført i 1990.

Da staten (via OED) overtok ansvaret for kraftmarkedet i 1990 var forutsetningen å fjerne store økonomiske ulemper av en kraftig nasjonal overutbygging på 80-tallet. Vannkraften skulle sikre en økonomisk gunstig og sikker strømsituasjon for norske innbyggere og næringsliv og likestille enøktiltak likeverdig med behovet for ny kraftproduksjon.

Men norske strømbrukere er ikke gitt den rolle de var tiltenkt da den norske stat overtok ansvaret for nasjonalt kraftmarked i 1990. Vannet i magasinene disponeres til økonomisk nytte for eierne av vannet selv om vannets økonomiske verdi ikke er regnskapsført i selskapenes økonomi.

Det er et stort tankekors at verdien av vannet utnyttes av kraftbransjen for eksport til EU uten å dekke nettkostnadene for norske strømkunder slik energiloven i utgangspunktet forutsetter.

Kraftprodusentene kan økonomisk finansiere nettet via «grunnrenten» (den økonomiske nettoverdi av vannkraften) som skapes. Men det skjer ikke. Kraftbransjen hadde via «Samkjøringen» sikret fram til 1990 billig norsk vannkraft til bruk i norsk eksportrettet næringsliv, og innenlandsk strømpris. Dette er nå fjernet.

Da kabelen til England ble bygget i 2021 førte det til dramatisk endret økonomi for lokalt næringsliv. Vann i magasiner sikrer ikke lenger stabil norsk strømpris fordi vannets verdi i magasinene ikke lenger er basis i vårt nasjonale markedssystem. Verdien av vannet føres ikke inn i det økonomisk nasjonale regnskap før vannet skaper (omdannes til) strøm.

Økt eksportkapasitet til EU svekker norsk økonomi og bidrar til høy innenlandsk strømpris til norske innbyggere og næringsliv. Dagens bruk av det norsk kraftsystem styrker EUs økonomi og svekker norsk økonomi.

Strømprisen skulle likestille enøk og kraftproduksjon, men Enøk hos forbrukerne prioriteres ikke likeverdig med kraftproduksjon.

Nettkostnad må finansiers av kraftprodusentenes overskudd og gi norske innbyggere og næringsliv førsteprioritet til bruk av vannet i norske magasiner. Men det skjer ikke.

Fysiske varer produsert med strøm i Norge kan eksporteres til andre land og slik styrke norsk økonomi mye bedre enn eksport av norskprodusert strøm og elektrisitet i seg selv.

Strøm til oljevirksomhet på sokkelen må ikke dekkes av innenlandsk kraftsystem fordi det er ulike markeds-rammer for de strømpriser vi har på land og på sokkel.

Hvordan sikre rollen til norske forbrukere i dagens kraftsystem?

Vannet i magasinene er i dag ikke tilgjengelig økonomisk nytte for norske kunder og næringsliv, men brukes som en internasjonal verdi hos kraftselskapene uavhengig av det norske kraftmarkedet. Vann i det norske kraftsystem skaper først et formelt grunnlag for strøm når vannet omdannes til strøm i det EU-organiserte kraftmarked vi er blitt en del av.  

Hvorfor vann i norske magasin ikke brukes til nytte for norske strømkunder, slik energiloven forutsetter, er uklart. Norge samarbeidet ikke med EU da energiloven ble vedtatt i 1990.

Vannet som kommer fra himmelen registreres daglig og det kan enkelt utarbeides statistikk over volumet av vannet hos kraftselskapene. Men verdien av vannet fra nedbøren beregnes i dag ikke før vannet omdannes til strøm inn i det norske EU-organiserte kraftmarked. Vannet i magasinene kan (og må) registreres som økonomisk markedsverdi gjennom en verdisetting av vannet basert på strømprisene som oppstår i markedet når vannet, som nedbør, lagres og registreres fysisk i magasinene.

Staten kan da registrere og kartlegge vannets økonomiske verdi. Vannet i magasiner til bruk i norske kraftverk er juridisk etablert i det norske lovsystem for energi.

Staten må registreres som en norsk markedsaktør som eier vannet i magasinene og kan gi det en økonomisk markedsverdi som tilhører norske innbyggere og næringsliv. Slik var også forutsetningen da staten skulle overta kraftmarkedet fra Samkjøringen i 1990. Staten vil da få en juridisk rolle i styringsretten av vann i norske magasiner.

Verdien av vannet kan da prioriteres økonomisk i det norske kraftsystem til nytte for norske innbyggere og næringsliv. Vannets verdi er skapt internt i norsk landskap og økonomisk registrert som eid av den norske stat som da kan prioritere vannet i magasinene som en markedsverdi eid av norske innbyggere og næringsliv i det norske samfunn.

• Verdien av vannet i magasinene må prioriteres for norske innbyggere og næringsliv slik det var forutsatt før staten overlot vårt nasjonale kraftsystem til EU
• Balansert utvikling av det nasjonale kraftsystem og strøm-brukeres enøktiltak er viktig
• Nettogevinst ved salg til utlandet må legges inn i et nasjonalt økonomiske verdisystem som kommer norske innbyggere og næringsliv til gode over tid.

Men det har ikke skjedd! Hvorfor?

Svein Roar Brunborg       

Siviløkonom og sivilingeniør

Tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet (1988 – 2005) hvor jeg hadde en sentral rolle i å utarbeide grunnlaget for energiloven.