ENERGIPOLITISK.NO

Det historiske grunnlag for samspill mellom det norske folk og næringslivs nasjonale energi forvaltning startet opp allerede i midten av 30-tallet. De lokale kraftsystem ble i økende grad koblet sammen til en felles nasjonal strømpris i 1972. Vårt fysiske samspill med de øvrige nordiske land ble begrenset slik at hvert land hadde sitt eget prissystem.

Kobling til land utenfor Norden var begrenset, men hadde en viktig rolle for å sikre stabile nordiske strømpriser. Ikke minst gjaldt dette den norske strømprisen som ble sterkt preget av varierende nedbør i vannmagasinene og årlige temperaturforskjeller som skapte store endinger i strømbehovet for norsk næringsliv og innbyggere.  Samspillet mellom Norge og utlandet ble på 70-tallet etablert med en kapasitet som sikret en langsiktig stabil og gunstig nasjonal strømpris til nytte både for norske innbyggere og de deler av norske næringsliv som produserte energibaserte eksportprodukter for salg til andre land, både i Europa og resten av verden.

Men utover på 80-tallet ble det en over utbygging av kraft i forhold til nasjonalt behov. Vårt nasjonale kraftbehov vokste mindre enn forvente. Strømbruken hos norske husholdninger økte mindre enn forventet fordi tiltak for enøk fikk en viktigere rolle i den norske økonomien. Men de norske kraftprodusentene hadde foretatt investeringer i norsk kraftproduksjon som ville gi dem økonomiske tap fordi norsk strømforbruk vokste årlig mindre enn forventet og nasjonal strømpris gikk ned. Det kunne ta 10-15 år før den nasjonale etterspørsel etter strøm ville øke nok til at de overinvesterte kraftselskapene fikk rimelig god økonomi. Dette skapte uro både i kraftselskapene og i offentlig energi forvaltning.

Jeg ble ansatt som embetsmann i OED i 1988 og ble gitt en rolle for å finne en løsning på den uheldige kraftsituasjonen som hadde oppstått på slutten av 80-tallet.

I løpet av halvannet år utarbeidet vi en ramme for videreføring av kraftsystemet. Kraftforsyningens overinvestering førte til at nasjonale strømkunder over en 15 års periode skulle betale for den overinvestering som hadde skjedd på 80-tallet. Videre satset vi på at enøk hos nasjonale kunder over tid skulle prioriteres likestilt med utbygging av mer kraft.

Men det oppsto en faglig konflikt kraftbransjens tekniske samspill med de land vi hadde kraft-utveksling med. Bransjens måte å regulere kraft-utveksling med EU skulle tilpasses det system man brukte internt i EU. Et viktig, og avgjørende element i denne saken, var at EU sitt kraftsystem ikke brukte vann i magasinene slik den norske kraftbransje hadde etablert. Samkjøringen hadde i Norge lagt inn en økonomisk verdi av vannet i våre magasiner som sikret en god nasjonal nytte av vannet. Dette var ikke i tråd med EU sitt system. I EU sitt markedssystem fikk ikke vannet i magasinene en økonomisk markedsverdi før vannet var omdannet vil elektrisk strøm produsert i kraftverkene.

De norske kraftprodusentene hadde, basert på 30 års analyse av fremtidig kraftforbruk og krafttilgang, etablert en økonomisk rolle i vannet i magasinene før de ble omdannet til strøm. Dette var i strid med EUs økonomiske markeds metode hvor vannet i magasinene ikke fikk en økonomisk markedsverdi før vannet ble omdannet til strøm i et marked.

Den norske kraftbransjen kunne derfor, i 1990, ikke videreføre det økonomiske systemet som ble etablert i 1972. Resultatet var at Samkjøringens opprinnelige, langsiktige økonomiske styring av vann i norske magasiner ikke kunne videreføres via et samarbeid med EU. Dette var hovedårsaken til fjerning av en vannkraft-styring i den markedsmodell som ble lagt inn i energi forvaltningen av energiloven vedtatt i 1990.

Men teksten i den energiloven som ble iverksatt i 1990 synliggjør ikke denne formelle og matematisk viktige endring i energilovens rolle. Det er også grunn til å stille spørsmål om den formelle «bakenforliggende» praktiske endring i energiloven ble politisk synlig i Stortingets behandling av energilovens tekst.

Samspillet mellom Norge og EU hadde i 1990 en begrenset utveksling av strøm uten at dette ga store priseffekter. Det skyldes at den norske utvekslingen av strøm med andre land var etablert som en nasjonal fysisk stabilisering av de historiske årlige variasjoner i nedbør og temperatur. Et 30 års perspektiv på den nasjonale forvaltningen av vannet i de norske magasinene skulle sikre en god balanse mellom norske kraftproduksjon og behovet for den nasjonale etterspørsel etter strøm for norske næringsliv og innbyggere. Norsk økonomi skulle på denne måten sikres en nasjonal effektiv og økonomisk gunstig strømforbruk.

Den økonomiske effekt av samspillet mellom EU og norsk forbruk ble endret, men ikke dramatisk. Forskjellen var at vannet i de norske magasinene ikke ble lagt inn i det økonomiske samspillet med EU. Et viktig element var at vannet i magasinene ikke lenger kunne regnskaps-føres økonomisk som en integrert del av vårt nasjonale energisystem. Vannet ble liggende i magasinene inntil de enkelte kraftverk fikk nytte av vannets økonomi da vannet ble brukt til kraftproduksjon internt i EUs økonomiske system.

Dramatikken oppsto først i 2021 da vi fikk en sterkt økt utvekslings kapasitet til England. Dette samspillet førte spontant til en sterkt økt norsk strømpris og stor overraskelse i det norske kraftsystemet, og i energi-politikken og Statnett. Det kan jo tyde på at den opprinnelige effekten av samspillet med EU ikke var godt nok forstått og det gir inntrykk av at vi har utsatt oss selv for en økonomisk feilvurdering.

Men det er jo ikke utenkelig at de som har bidratt til denne økte overføringskapasitet til andre land har hatt klare økonomiske interesser om å skape økte verdier av de norske kraftressursene ved salg til andre land. Men effekten er også at norske innbyggere og norsk energikrevende industri har fått svekket sin økonomiske nytte av de norske naturgitte kraftressurser.

Den økte utvekslingen med andre land svekket den norske etablerte kraftintensive industrien og ført mye av den økonomisk gunstige norske vannkraften til slik industri i utlandet. Dette har ført til en helt annen tidsbruk av den norske vannkraften til norske formål slik det var tidligere. Bruksmønsteret av norsk vannkraft er ikke lenger tilpasset de norske variasjonene i nedbør og lokale temperaturer. Det er blitt etablert egne eksport-systemer med en bruks profil som er tilpasset industrien i utlandet og som da svekker den opprinnelige nytten norske vannkraft skal ha for norske innbyggere, næringsliv og lokale temperatur forhold.

Bruken av den norske vannkraften er blitt sterkt endret. Før energisystemet ble tettere knyttet til andre land (EU) var norske vannkraften et samspill mellom forbruks-behov og vår varierende strømproduksjon med begrenset utveksling med andre land. Nå var ikke Norge lenger sitt eget kraftsystem hvor vår etterspørsel var dominert av innenlandsk etterspørsel og vann-lager-system. Forbruks-variasjoner i EU dominerte den norske produksjons variasjonen og svekket da Norges nytte av vårt strømproduksjon for bruk til kraftintensive næringer som er blitt overført til andre europeiske land. Det har gitt en økt norsk strømpris og svekket bruk av norsk strøm til kraftintensiv industri. EU øker da sin bruk av strøm til denne type industri i EU og reduserer bruk av slik industri i Norge.

Det er et tankekors at vi øker utveksling av strøm mellom land istedenfor å allokere kraftintensiv industri til de steder som har de gunstigste geografiske muligheter for slik bruk av strømmen. Det vil redusere de samlede strøm-kostnader i EU. Norsk strøm må raskest mulig brukes til nyttig produksjon, ikke kraft eksport med økte tap i nettet.

Oppsummering

Den norske nasjonale energi forvaltning kom i gang på 1930-tallet og ble etablert som en nasjonal lønnsom prispolitikk i 1972.

Vannet i de norske magasinene skulle sikre en lav strømpris for norske innbyggere og næringsliv.

I 1988 skulle systemet justeres for å sikre den nasjonal gunstige strømpris for gunstig norsk forbruksutvikling og norske kraftintensive industrier.

Men i 1990 ble vi inkludert i EUs forvaltningssystem hvor vannet i magasinene ikke lenger skulle sikre en nasjonal pris basert på norsk vasskraft.

I 2021 økte vi fysisk samspill med andre land slik at norsk norsk kraftforsyning fikk et internasjonalt prisnivå som økte det norske prisnivået.

I dag er det EU og ikke norske innbyggere som bestemmer det norske strømsystem og nyttiggjør seg den norske vannkraften som selges til andre land. Verdien av norsk vann øker i dag strøm-kostnad for norske innbyggere fordi EU ikke kan nyttiggjøre seg vann i markedet. Men før 1990 var det markeds-bruk av norsk vann som sikret en gunstig internasjonal norsk strømpris.

Det er et stort tankekors at vannet i magasinene ikke kan integreres i EUs markedssystem. Det er et viktig argument for å fjerne norsk deltagelse i EUs marked for strøm så lenge vannet i magasinene ikke kan integreres i kraftmarkedet.

Norge hadde i 1994 avstemming om norsk medlemskap i EU og stemte nei. Likevel er vi i dag belemret med en nasjonal strømpris dominert av EU.

Svein Roar Brunborg       

Siviløkonom og sivilingeniør

Tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet (1988 – 2005) hvor jeg hadde en sentral rolle i å utarbeide grunnlaget for energiloven.