ENERGIPOLITISK.NO

Rammen for lovarbeidet i 1990 var at kraftforsyningen hadde overinvestert i norske forbrukeres behov for strøm. Norske kraftprodusenter hadde ansvar for å finansiere nasjonalt strømbehov, men fikk på 80-tallet store økonomiske problemer fordi vannkraft ble bygget ut mer enn forventet og økt satsing på enøk reduserte norske strømbehov. Løsningen ble at norske strømkunder skulle overta et tidsbegrenset (ca 15 år) økonomisk ansvar for kraftbransjens produksjon inntil norsk etterspørsel og produksjon kom i balanse igjen. Da skulle kraftbransjen igjen finansiere hele det nasjonale norske strømbehov.

Men under dette arbeidet kom et innspill om at det norske kraftsystemet måtte organiseres som EU sitt prissystem og Norge ble da innlemmet som en del av EU sitt kraftsystem. Norge var jo ikke medlem i EU, men ble pålagt å innordne oss EU i tråd med NVE sin vurdering av saken. Den prismessige effekt av dette var ikke betydningsfull i 1990. Norsk kraftforsyning hadde helt siden 1972 etablert en fysisk begrenset utveksling av kraft med andre land. Som kompenserte for årlig variasjon i norsk vanntilgang på grunn av snø og nedbør og varierende nasjonal etterspørsel på grunn av nasjonal vintertemperatur. Kraftforsyningens system for lagring av vann i magasiner var tilpasset årlig variasjon i norsk kraftsystem over en flere års periode.

Men EU sitt kraftsystem hadde ikke en økonomisk kartlegging av vannet i magasinene. Vannet i norske magasin var en nasjonal lagring som sikret et stabilt norsk prissystem i tråd med et flere års perspektiv. Det etablerte prisnivå på strøm ble ikke dramatisk endret av vårt nye samspill med EU. Norge hadde en lav nasjonal stabil strømpris. En klart begrenset utveksling av strøm med andre land sikret at prisen på strøm i Norge ikke ble dramatisk endret via vårt medlemskap med EU.

Den begrensede fysiske utveksling med andre land sikret et rimelig prisnivå til norske innbyggere og næringsliv basert på markedsverdien av den norske innebygde vannkraften. Men nettleien ble ikke lenger dekket av kraftbransjen. Tilpasning til EUs system ble da en alvorlig endring av vårt nasjonale strømsystem som i 2021 ble sterkere koblet til andre land enn tidligere. 

I 1994 hadde Norge en folkeavstemning om medlemskap i EU som ikke fikk flertall. Et viktig spørsmål er hvorfor dette ikke fjernet samarbeid med EU om et felles strømsystem vi etablerte i 1990. Vårt system før 90-tallet var godt tilpasset vårt nasjonale behov. NVE var helt klar på at vi måtte tilpasse oss EU sin markedsstrategi. Men vår formelle strømkobling med EU ble ikke avviklet etter vår nasjonale folkeavstemming i 1994 som førte til at vi ikke skulle bli medlem i EU. Men vårt fysiske samspill med andre land var fortsatt fysisk begrenset og sikret at et stabilt norsk strømprisnivå var styrt av vår begrensede fysiske kontakt med EU og andre land.

Men i 2013-14 ble det foreslått å øke vårt (norske) samarbeid med EU (England) om utveksling av strøm. Den nye, økte utvekslingen med utlandet kom først i oktober 2021. Samspillet mellom Norge og EU ble en meget stor økning i norsk strømpris til sydlige forbrukere og næringsliv siden 1990.

Statnett ble først etablert ute på 90-tallet og var både teknisk og økonomiske ansvarlig for driften av utvikling av strøm med andre land. Den sterke prisøkning av den nye kabelen kan ha som konsekvens at den endrede rammen for energiloven (fra 1990) kanskje ikke var bygget inn i Statnett systemforståelse etter at Statnett ble skilt ut fra Statkraft tidlig på 90-tallet.

Den økonomiske konsekvens av den nye kabelen til utlandet ble dramatisk. Priseffekten før ledningen ble fysisk etablert var teoretisk beregnet til 2-3 øre/kWh, men førte i praksis til en dramatisk mye større priseffekt i de sørlige deler av vårt kraftsystem. Det ble stor usikkerhet i hele det norske system om årsaken til den store økonomiske konsekvens av kabelen. Det kunne være en politisk beslutning med sterk kobling til EU, men i ettertid har jeg vurdert at årsaken også var en manglende forståelse av grunnlaget for det nasjonale kraftsystem som ble etablert i 1990. I vår tidligere nasjonale magasin forvaltning (før 1990) hadde vann en økonomisk verdi som ble forvaltet slik at det sikret økonomis nytte for norsk nasjonal strømproduksjon. Dette gjaldt ikke lenger.

EU fjernet vannet som et økonomisk element i vårt nasjonale kraftsystem. Det høres merkelig ut, men i EUs kraftsystem kan ikke vann fra himmelen, og som lagres i magasinene, innlemmes økonomisk i EU sitt kraftsystem. Det er først når vannet omdannes til økonomisk strøm at vannet gis en økonomisk rolle i EU sitt markedssystem. Som vi nå ble en del av, men uten vannets nasjonale prisnytte.

Vannet i norske magasiner var, før vi ble en del av EUs kraftsystem, etablert som en økonomisk faktor som lå til grunn for den nasjonale styring av vannets bruk i norsk økonomi. Etter at vi aksepterte EU sin bruk av kraftsystemet (som fortsatt gjelder) har vannet i magasinene ikke en økonomisk markedsverdi før det blir omdannet til strøm

Vannets nasjonale økonomiske verdi oppstår først når vann skaper elektrisitet i EU sitt kraftmarked. Vannets opprinnelige rolle før 1990 var et nasjonalt reguleringssystem som sikret at vannforbruk var i balanse med produksjon og denne balansen sikret en stabil nasjonal strømpris. At verdien av vann i magasinene ikke er innpasset i EU sitt markedssystem er et alvorlig markedsproblem for Norge.

Fra 2021 ble vann i norske magasin omdannet til strøm via en ny kabel knyttet til Engelske strømpriser.  Dette førte til at vannet i norske magasiner ble eksportert til et høyere prisnivå som senket nivået i våre magasiner og sterkt økte det norske prisnivået.

Den nasjonale økonomiske effekt av vannets rolle i vår nasjonale kraftforsyning, til norske innbyggere og næringsliv, var fra 1930-tallet og fram til energiloven i 1990, forvaltet på et prisnivå balansert på nasjonalt forbruk og produksjon og nasjonal pris på vannkraft. Men etter vår integrering med EU i 1991 ble mye norsk vann holdt utenfor EUs markedssystem fordi vann ikke er en økonomisk vare før det omdannes til strøm i EUs marked. En vesentlig negativ effekt for Norge.

Den nasjonale økonomiske effekt av vannets rolle i vår nasjonale kraftforsyning, til norske innbyggere og næringsliv, var fra 1930-tallet og fram til energiloven i 1990, forvaltet på et prisnivå balansert på nasjonalt forbruk og produksjon og nasjonal pris på vannkraft. Men etter vår integrering med EU i 1991 ble mye norsk vann holdt utenfor EUs markedssystem fordi vann ikke er en økonomisk vare før det omdannes til strøm i EUs marked. En vesentlig negativ effekt for Norge.

Vannet i norske magasiner er i dag ikke registrert som en økonomisk faktor i EUs markedssystem og brukes derfor ikke for å sikre en nasjonal stabil strømpris for norske forbrukere og næringsliv. Strømbruken i England og EU har en annerledes årlig tidsprofil enn i Norge. Den årlige temperatur og nedbør variasjoner gjennom året ble før 1990 brukt som grunnlag for lagring av det norske vannet slik at vannet ble brukt for å sikre en stabil norsk strømpris. Slik gjøres ikke i dag.

Norskprodusert strøm blir i dag brukt for å balansere kraftsituasjonen internt i EU. Vannet i den norske vasskraften omdannes til kraft for salg til utlandet og ikke til produksjon av fysiske varer i Norge som selges til utland og som kan styrke norsk økonomi. Vannet i norsk kraftforsyning har ikke lenger en rolle som sikrer nok gunstig kraftpris for norske strømbrukere.

Vannets verdi er ikke knyttet til en økonomisk verdi av norsk strøm mens vannet ligger i de norske magasinene. Vann i norske magasin er ikke koblet til det norske kraftsystem før det omdannes til elektrisitet i vårt nasjonale, og internasjonale, kraftsystem, et fysisk problem som har gitt dramatiske økonomiske konsekvenser for det norske samfunn.

Det er en alvorlig økonomisk feil at vi har sluttet oss til EU som formelt ikke kartlegger verdien av vann i magasinene til tross for at vann-lagring er et helt sentralt element i vårt strømmarked.

Vi bør, av både økonomiske og politiske hensyn, gjenopprette kraftbransjens tidligere kartlegging og verdisetting av vannet i magasinene før vannet brukes til strøm, slik det ble gjort fra 1972 til 1990. Vannet må innlemmes i et system som kobler norske innbyggeres og næringslivs primære bruksrett til vannet som fram til 1990 ble lagret i norske magasiner til økonomisk verdi for norske innbyggere og næringsliv.

Eksport av vann gir Norge mye mindre økonomiske nytten av vann enn når vannet brukes til å skape økonomiske verdier i norsk økonomi. Samspillet med EU fører til at vann i norske magasiner kommer dårlig til nytte for norsk næringsliv. Et helt uakseptabelt samarbeid med EU.

Norsk vannkraft har en verdi som økonomisk tilhører det norske folk og næringsliv og som det norske folk hadde økonomisk nytte og ansvar for helt siden 1972. Kraftens lave nasjonale kostnader finansierte en internasjonal gunstig strømpris. Vårt nasjonale prissystem som jeg utarbeidet i 1988 ble avviklet og erstattet av et EU-system i 1990.

Norges interne økonomiske nytte av vårt nasjonale kraftsystem ble sterkt svekket da vi iverksatte en ny kraftledning til England i 2021 og økte eksporten av norsk nasjonal vannkraft. Norge fikk da internt en kraftig økt strømpris på grunn av eksport av norskeid vannkraft.

Oppsummert:

Norsk strøm bearbeides  i dag for å tilpasses bruksprofiler i EU. Dette øker kostnadene for norske strømbrukere og svekker norsk økonomi.

Det norske kraftsystem fra 30-tallet ble et nasjonalt system i 1972. Men i 1990 ble den nasjonale ramme endret, og norske strømkunder måtte finansiere det nettet produsenter tidligere betalte.

Det norske kraftsystem ble i 2021 koblet til England hvor vi eksporterte strøm istedenfor at vannet primært ble brukt til nytte for norske kunder og næringsliv.

I dag omdannes deler av den norske interne kraftproduksjon for å gi nytte til EU-land som har en annen bruksprofil enn vi har i Norge og som da svekker nytten av strøm til norske forbrukere.

På grunn av EUs regler og vår eksport til andre land har ikke Norge lenger en intern styring av vann i norske magasiner som gir nytte for norske brukere.

Norske innbyggere og næringsliv hadde før 90-tallet en historisk enerett til den økonomiske nytte av våre nasjonale strømkilder, men dette er i dag overført til EU.

Fram til 1990 ble hele den norske nettleien betalt av norske kraftprodusenter, men denne utgiften blir i dagens kraftsystem betalt av norske strømkunder.

Vannet i våre magasiner ble før 1990 verdsatt til nytte for norske innbyggere, men som ledd i vårt samarbeid med EU kunne ikke vann i magasiner defineres som et økonomiske element i vårt nasjonale kraftsystem.

I dag blir vannets verdi økt når det omdannes til høyere strømpriser på vei til utlandet, men dette fører til en nasjonal svekkelse av norske innbyggeres økonomi og deler av norsk næringsliv.

I dag risikerer vi at norsk vann oftere brukes til å tilpasses nytten i andre land enn for norske innbyggere og næringsliv. Vi har i Norge selskaper som om omdanner vannet til strømforbruk som eksporteres.

Svein Roar Brunborg, oktober 2026

Tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet under arbeidet med energiloven