En liten orientering om internasjonal diplomatikk
Publisert i ENERGI – april 2008
Jeg ble utsatt for idetørke to dager før leveringsfristen for neste kronikk. I ren desperasjon rablet jeg ned følgende av mine mest primitive erfaringer fra møtet med internasjonalt energisamarbeid.
Jeg har deltatt på mange internasjonale møter. Og jeg har hele tiden lurt på hvilken nytte de har. Det er en egen kultur.
Dramatikken ligger i de små nyansene. Det er en forsiktighetsmentalitet hvor det å bruke et ubetenksomt adjektiv kan utløse internasjonale forviklinger i kaffepausene.
Jeg måtte dra til Paris flere ganger før jeg forsto innhold, mening og egen rolle. De første årene deltok jeg sammen med en fra Utenriksdepartementet. Han skrev mine innlegg og sendte meg flere uker senere en lang statsvitenskapelig rapport om hvordan møtet skulle tolkes.
De fleste fora er konsensusmøter. Det vil si at man bare kan mene det alle kan slutte seg til. Her ligger kimen til de små nyansers kunst og årsaken til at det sjelden kommer dramatiske utspill som media interesserer seg for. Den største dramatikken oppstår i de organisasjoner som har egne sekretariater som lager internasjonal statistikk. Tallenes tale klarer selv ikke en diplomat å overdøve eller å tie i hjel.
Formen er viktig. Her bryter diplomatkulturen kraftig med den nordeuropeiske og i særdeleshet med vår direkte, norske væremåte. Et innlegg starter alltid med gratulasjoner til sekretariatet og ros til dem for å ha lagt ned mye arbeid i det foreliggende dokument som danner et meget godt utgangspunkt for et vellykket møte og stor fremgang i arbeidet. Deretter kan man gjerne fabulere litt omkring ufarlige problemstillinger som har noe med saken å gjøre.
Man skal være noe tilbakeholden med å rose eget land, det kan oppfattes som en kritikk av alle andre land og gi inntrykk av selvgodhet. Da melder man seg litt ut av det gode selskap.
Riktig lykke kan man gjøre med ros av et annet land, men da må man passe på at det ikke oppfattes som en kritikk av andre land som har gjort det stikk motsatte på den samme saken. Hvis man formulerer seg kløktig kan det fungere som en indirekte kritikk. Da kan man få ros og anerkjennelse for elegant diplomatisk håndverk i en uformell samtale ved bardisken om kvelden. Men det er dristig handling og formuleringen bør klareres med diplomater hjemme i Norge på forhånd.
Har man et viktig budskap og er svært misfornøyd med det som sekretariatet har lagt fram skal man holde på med det intetsigende pratet litt kortere enn ellers. Men kritikk og misnøye må fortsatt fremføres godt skjult i små bisetninger helt mot slutten. For eksempel at man ber sekretariatet reformulere et par setninger i den avsluttende konklusjonen slik at det bedre gjenspeiler de utfordringer som man har utdypet i sitt eget innlegg. Det vil bli oppfattet som en alvorlig korreks.
Her i Norge har vi en lei uvane med å si hva vi egentlig mener. Det var slik jeg gjorde min første tabbe. En setning var litt krøkkete og upresist formulert og tok ordet for å minne om dette. Egentlig var vi fra norsk side enige i alt, men noe skulle man jo si på møtet, på vegne av Norge.
Jeg droppet alt tomt prat som innledning, det fikk sekretariatet til å oppfatte min kommentar som en alvorlig, norsk innsigelse. En representant for sekretariatet beklaget sterkt at det var formulert slik. De regnet nok med at det skjult i setningens ordstilling lå kimen til alvorlige problemstillinger de selv ikke kunne se, men som fra norsk side var en åpenbar trussel mot vårt lands interesser.
Man skal være forsiktig med humor. Den humoristisk sansen varierer mellom kulturene og det er lett å skrape på en skinnlegg uten å være klar over det. Men en gang kunne jeg ikke dy meg.
Innleggene hadde gått rundt bordet på temaet klimakvoter. Dette var mange år før Kyotoavtalen. Diskusjonen om hvordan kvoter skulle fordeles landene imellom var et helt åpent tema. Møtelederen inviterte til uforpliktende innspill. Det var store forskjeller i synspunktene. USA mente selvsagt at kvotene måtte fordeles etter bruttonasjonalprodukt. Fattige, folkerike land mente kvotene burde fordeles etter befolkningsstørrelse. Store, tynt befolkede land mente fordeling etter areal måtte være et riktig, bærende prinsipp. Alt ble sagt i fullt alvor og ingen nevnte noe om å mele sin egen kake.
Etter å ha liret av meg de innledende frasene sa jeg at vi fra norsk side nok ville foretrekke en fordelingsnøkkel som var omvendt proporsjonal med antall personer per kvadratkilometer og proporsjonal med lengden på landets kystlinje. Briten kvalte et gapskratt, noe den canadiske representanten ikke klarte. Den amerikanske møtelederen holdt masken med et skjevt smil. De øvrige lands representanter stirret stort sett fremfor seg med et usikkert blikk. Det ble slutten på diskusjonen.
Jeg er for sta til å kunne bli diplomat. Diplomater har en overutviklet evne til å innta fleksible standpunkter.
Jeg sto bak ryggen på en norsk UD-ansatt og overhørte hans samtale med en annen nordmann om et kontroversielt tema. De to var helt enige om hva det norske standpunktet burde være. Han snudde seg, fikk øye på meg og spurte om mitt synspunkt på den samme saken. I pur faenskap tok jeg straks til orde for det motsatte standpunkt han selv hadde stått for sekunder tidligere. Og han var fra første ord selvsagt helt enig også i mitt standpunkt.
Jeg så ham på TV for noen måneder siden. Han har nå avansert til ambassadør.
Tåler du mer humor etter dette?:
En nasjonaldag for vannkraften?
En kontrafaktisk historie om energiloven
Frykten for at den frie energien forsvinner
Kraftbransjens sponsing av idrett – veldedighet eller markedsføring?
Energipolitikken i vektløs tilstand