Energipolitikken i vektløs tilstand
Publisert i ENERGI – september 2009
Det er en høytidsstund å lese partiprogrammer. Man sjarmeres av godhet og velvilje til å gjøre samfunnet vårt bedre. Partiprogrammene snekres sammen i de lukkende rom, hvor likesinnede sier hva de faktisk mener. Det blir noe ekte og ærlig over det.
Jeg leser meg gjennom energipolitikk fra mørke blått til mørke rødt, fylles av sympati og trygghet for at menneskene i landet vårt blir tatt godt vare på uansett. Jeg legger programmene til side, lener meg tilbake og lar de gode intensjonene sveve rundt for seg selv oppunder taket. Det gir perspektiv og stimulerer til ettertanke.
Det mest slående er at energipolitikken er blitt et underbruk av klimapolitikken. Riktignok nevnes sikker energiforsyning et par steder, men vi skal produsere mye og fornybar energi og bidra til å redde verdens klima.
Stormaktsambisjoner? Noen partier omtaler Norge som en energipolitisk stormakt. Skal vår fordums nasjonalsang komme til heder og verdighet igjen? Skal ”Norrønafolket” føre fornybar, utslippsfri kraft til andre, gir det nok gjenklang.
Kanskje er det et riktig utgangspunkt å erkjenne at vi er en stor energiprodusent. Kanskje skal vi også tillate oss å være stolte av det. Men det hadde vært en mer spiselig politisk rett om garnityret hadde vært ydmykhet istedenfor maktambisjoner. Drømmen om en energipolitisk stormakt er en vulgær visjon som har altfor bred tilslutning.
Enighet før Dovre forvitrer? Skal partienes mål om produksjon av fornybar energi realiseres, blir Norge en netto eksportør av elektrisk kraft. Det kan være bra, men når globale klimaendringer skal begrenses, hjulpet av store mengder norsk fornybar energi, trekkes oppmerksomheten vekk fra tradisjonelle miljøhensyn. Vi reduserer andre lands problemer på bekostning av vårt nasjonale og lokale naturvern. Etablerte prinsipper for vern av våre urgamle vassdrag og vår unike bestand av havørn står i fare for å forvitre.
Det er en rørende enighet om energiøkonomisering, bioenergi, vindkraft, ”månelanding” og litt vannkraft. Som en representant for miljøbevegelsen ga uttrykk for i en kronikk i Dagbladet i sommer: på en god dag kan selv FrP virke miljøvennlig.
Samtidig viser energiselskapenes og bilprodusentenes reklamekampanjer at klimahensynet nå er internalisert i næringslivets langsiktige strategier og produktutvikling. Kommersielle aktører sikter seg inn mot lavutslippssamfunnet.
Når alle partier mener det samme, svekkes politiske mål som samfunnets endringskraft. De blir retoriske overbud i kampen om velgerne. De kommersielle drivkreftene har overtatt, og politikk får mindre å si for den faktiske samfunnsutviklingen. Partienes energipolitikk svever i en slags vektløs tilstand. Viktig men uvektig.
Politiske moteklær. Valgkamper skal tydeliggjøre konflikter og motsetninger. Men alle har hovedfokus på klima, uenigheten finnes i mindre viktige detaljer. Det minner om når flyplasser auksjonerer ut avgangstider, alle legger inn kostbare bud på de samme tidene – milliarder i offentlige støtteordninger. Ingen tør satse på billigere avganger utenfor den politiske rushtiden. Politiske forskjeller kan lettere beskrives med adjektiver enn med kompassretning. Mer! Sterkere! Tidligere!
Men det finnes her og der problemstillinger hvor partiene skiller tydelig lag. Eierskap i kraftsektoren er et tema med sterkt formulerte ytterpunkter. SV vil arbeide aktivt for offentlig eierskap mens H og FrP vil ha en sterk rolle for private aktører. For Ap er privat eierskap betryggende nok, bare fellesskapet får grunnrenten.
FrP vil styrke forskningen på kjernekraft og slenger seg på en av miljøpolitikkens kommende snuoperasjoner: kjernekraft er miljøvern. Neppe noe stort kunststykke, men kan være smart politisk håndverk.
Venstre vil ha felles energi- og klimadepartement, et samrøre mellom kontrollør og den kontrollerte. Venstre – nå et parti uten sans for rolleklarhet og maktfordelingsprinsipper. Har Venstre nå forlatt de grunntanker som en gang skapte Norges eldste parti?
Full rulle. Mye skal gjøres og mye oppnås. Uansett valgresultat: milliarder skal rulle og få energisektoren til å skifte retning. Det blir en pengefest av de sjeldne. Hu og hei, som vi sa på NTH i gamle dager – før vi med ukuelig optimisme kastet oss ut i bramfrie forlystelser. Tut og kjør, som vi sier i dag.
Og her finner du også kronikker med et snev av humor innimellom:
En nasjonaldag for vannkraften?
En kontrafaktisk historie om energiloven
Frykten for at den frie energien forsvinner
Kraftbransjens sponsing av idrett – veldedighet eller markedsføring?