En kontrafaktisk historie om energiloven

desember 24, 2011 energipo

Publisert i Energi – november 2011

Kontrafaktisk historieskriving er en sjanger innen historiefaget – en treningsleir for historisk analyse. Hva ville skjedd om hendelser hadde fått et annet utfall? Et slag ble vunnet istedenfor tapt. Hva om vi tok andre valg ved innføringen av energiloven?

Lovparagrafer gir en ramme. Lovproposisjonens tekst styrer lovens praksis i ønsket retning. Retningen var først preget av sosialdemokratiske tanker om effektivitet gjennom stordrift. En borgerlig regjering tenkte mangfold og konkurranse. NVE skulle kontrollere nettmonopolenes inntekter, men lot dem fritt utforme tariffer. Eierskap skulle ikke diskuteres, men ga sterk føring på organiseringen.

Sentralnettet skulle bli et statsforetak, men andre nett kunne inngå i et konsern preget av produsentenes strategi. Produsentene fikk da sikker avkastning på en stor andel av sin kapital i et marked med pressede priser. Produsentene var aktive i de indre sirkler der kraftmarkedet ble diskutert. Forbrukerne deltok lite i offentlig diskusjon.

Og da er vi kommet til det punktet hvor vi kan la historien ta en annen retning.

Istedenfor å sitte umælende og knapt nok forstå hva som skjedde, reiste en forbruker seg opp og sa: ”Nei hør nå her! Det er jo vi som finansierer nettet gjennom tariffene. Vi vil eie nettet selv!” Det ble dørgende stille, men så hørtes mumling bortetter. Til slutt reiste en seg opp og sa: ”Kjempegod ide!” – til stormende applaus.

Forbrukermakt

Og slik ble det. Et forbrukersamvirke – kalt et lutlag for å ta omsyn til distrikta – eide både distribusjons-, regional- og sentralnett. Kommunale pamper ble feid ut av sine posisjoner. Vanlige folk med høy strømregning og knapt husholdningsbudsjett skulle bestemme.

Departementet tok det til etterretning. Da produsentene banket på døren ble de bedt om å begrunne hvorfor de ville eie noe som ikke skulle gi god avkastning. Da ble de svar skyldig.

NVE lente seg tilbake. Monopolister vil neppe rammes av egen monopolmakt og forbrukerne måtte gjerne krangle seg imellom om tariffer.

Det nye selskapet – FolkeNett LL – skaffet seg gode rådgivere. ”Ideelt bør tariffen bare dekke merkostnaden den enkelte kunde belaster nettet med” – ble de fortalt. Men siden nettet er et naturlig monopol vil slike tariffer ikke dekke alle kostnader. ”Nettet får et underskudd som må fordeles kundene imellom på en mest mulig skånsom måte” – var rådet de fikk fra økonomene.

Tariffsystem

Ledelsen satt ned ”Skånsomutvalget” for å lage tariffer som i minst mulig grad forrykket en god samfunnsøkonomisk tilpasning i energisektoren. Fleksibel oppvarming betalte bare tap de påførte nettet. De laget en tariff som belastet brukere med elektrisk oppvarming for nettap og kapitalkostnader de ellers ville påføre øvrige brukere uten slik oppvarming. Dette skapte noe misnøye, men da de innså at det ville gi mindre nettinvesteringer, vant det fram.

Hvordan de skulle tariffere produsentene skapte i starten heftige diskusjoner. Vi er jo helt avhengig av dem ble det hevdet. Ja, men de er jo minst like avhengige av oss. ”Uten forbrukere hadde de ikke fått bygd ut og tjent store penger på kraftverk”. Det var et sterkt motargument.

En analyse av vannkraftens lønnsomhet avgjorde saken. Store vannkraftverk bygges til en kostnad som gir store overskudd – grunnrente. Før energiloven betalte forbrukerne gjennomsnittspris og fikk da grunnrenten. Utvalget mente de kunne fjerne underskuddet ved å pålegge produsentene en tariff i forhold til deres grunnrente så lenge tariffene ikke endret produsentenes væremåte i markedet.

Grunnrenten til folket!

Produsentene ble selvsagt rasende og klaget sin nød til flere statsråder. Men forbrukerne hadde jo allerede en slags hevd på grunnrenten. Politikerne slapp å foreslå en grunnrenteskatt de kviet seg for. Det var bedre at forbrukerne fikk lave nett-tariffer enn at kraftverksdirektører og kommunepolitikere skaltet og valtet med store verdier i ut- og innland. NVE måtte bare snu opp ned på monopolkontrollen for å påse at nettet ikke skviset produsentene altfor hardt.

I løpet av få år ble nettkostnadene kraftig redusert. Tapene i nettet sank fordi effekttoppene ble fjernet med fleksibel bruk av annen energi. Også behovet for nyinvesteringer falt når maksimaleffekten ble redusert. Tariffene til næringsliv og husholdninger ble mer enn halvert i løpet av 10 år, ikke minst takket være produsentenes grunnrentebaserte nettariffer.

Bioenergi og fjernvarme erobret store deler av varmemarkedet fra elektrisiteten. Ordet ”monstermast” ble aldri funnet opp.

Fornybardirektiv

Da EU vedtok et direktiv om fornybar energi var meldingen fra FolkeNett LL at det i og for seg var greit, men de aksepterte ingen merkostnad for utbygging av grønn energi hvis det belastet norske forbrukere. Politikerne innså til sin forferdelse at folket la premissene for politikken. Etter harde forhandlinger med EU hindret de at direktivet ble en del av norsk lov.

Alt utviklet seg såre vel. Men etter et par år holdt det på å gå galt.

Sprengkulde satte inn 1. søndag i advent. 2. søndag i advent sto styrelederen i FolkeNett LL fram på TV og mante til forsiktig bruk av strøm i julestria. På Sørlandet var det få problemer, de trakk juletorsk på svak varme. Heller ikke pinnekjøtt på vestlandet skapte stor bekymring, men derimot steking av ribbe. Særlig var det kritisk i Midt-Norge. For å få svoren sprø ble ribba satt noen minutter under grillen på full styrke. En million juleribber og en grilleffekt på 2,5 kW julaften ettermiddag – på toppen av 20 kuldegrader utendørs – kunne få nettet til å bryte sammen.

Sprø ribbesvor

Styrelederen antydet – riktignok for spøk – at det skulle innføres forbud mot sprø svor på juleribbe i Trøndelag. Men slike ting spøker man ikke med. Nødtelefonen for steking av ribbe glødet. Trønderne var i harnisk. Kraftprodusentene derimot benyttet anledningen til å garantere at – ”om folket vil ha sprø ribbesvor skal det ikke stå på oss”.

3. søndag i advent var hans styrelederkarriere over. 4. søndag i advent reiste han slukkøret hjem til juletorsk i Flekkefjord.

Styringssystemer

Denne hendelsen førte til at AMS – avanserte målesystemer – ble nasjonal standard allerede i 2002 – 15 år før virkeligheten. Det ble tatt i bruk teknologi som sørget for at panelovner – om markedet fant det nødvendig – koblet ut mens svoren ble sprø. Et viktig bidrag til høy leveringssikkerhet og lav tariff.