ENERGIPOLITISK.NO

Publisert i ENERGI – mai 2011

 

I mars varslet NVE en historisk høy risiko for rasjonering. Vi slapp unna med et nødskrik. Ikke takket være NVE, men våren kom tidlig.

 

Prisene mot slutten av vinteren holdt seg stabile, til tross for økende rasjoneringsfare. En mulig forklaring er at rasjonering fjerner etterspørsel og senker prisen. Men vil et varsel om rasjonering også motivere til at kraften selges før vårflom og rasjonering senker prisen? Og betyr dette at markedsaktørene ikke inkluderer rasjoneringskostnad i sine modeller?

 

Samfunnsansvar. Statkraft sier de legger samfunnets rasjoneringskostnader – avsavnsverdi – til grunn for sine magasindisponeringer. Jeg tror dem på det. Men vil de øvrige produsentene da kjører et markedsrally uten avsavnsverdi fordi det statlig eide Statkraft alene og frivillig påtar seg et fellesskapshensyn?

 

Jeg har tidligere foreslått å pålegge strømleverandører et erstatningsansvar ved rasjonering. Et alternativ kan være å legge ansvaret direkte på magasineierne hvor utbetaling av erstatning fordeles omvendt proporsjonalt med gjenværende magasinbeholdning. Da vil de konkurrere om å holde tilbake vann også etter at NVE har signalisert rasjonering.

 

1. Begrunnelsen for rasjonering bør ikke være tomme magasiner, men at kraftsystemet er presset til sitt ytterste med en uforutsigbar prisdannelse. Avsavnsverdien gir gode anslag på den maksimale betalingsvilje ulike brukergrupper har for kraft. Når noen – gjerne magasineierne – møter avsavnsverdien som en direkte utbetaling gir forventningsverdien av fremtidige erstatninger et investeringssignal. Det motiverer til kraftutbygging, økt fleksibilitet, infrastruktur for varme og redusert risiko for at systemet igjen stanger mot veggen.

 

Skyggepris. Skeptikere hevder at kraftmarkedet ikke gir gode nok investeringssignaler. De har et poeng dersom avsavnsverdien bare fungerer som et teoretisk luftslott, gjemt langt inne i algoritmene som styrer magasindisponeringen.

 

Markedet trenger en skyggepris som gjenspeiler kostnaden ved å ekspandere systemet. Avsavnsverdi og forventet rasjoneringskostnad gir et viktig del av et slikt helhetsbildet. Før energiloven var avsavnsverdien en usynlig maktfaktor som styrte leveringssikkerhet og lønnsomhet av nye prosjekter, men den er ikke synlig i dagens regnskaper.

 

Vi bør endre holdningen til rasjonering. På 80-tallet vurderte NVE leveringssikkerheten til 99,4 %. Et imponerende høyt tall, men det innebar at en rasjonering på hele 6 % av forbruket hvert tiende år ble ansett som akseptabelt. Når skjedde dette sist? Kanskje har vi fortsatt et kraftsystem som er samfunnsøkonomisk overdimensjonert?

 

Selvbestemt? Rasjonering er uansett ugreit og bør motivere til å finne alternative løsninger. Frivillighet er bedre enn tvang. Med toveis kommunikasjon og AMS kan vi kanskje la forbrukeren selv velge betingelsen for å bli ”rasjonert” mot kompensasjon. Så kan magasineiere med erstatningsansvar plukke fra de laveste tilbudene.

 

Hvis en forbruker i en tørr og kald februar lar 10 % av sitt forbruk koble ut på en skånsom måte noen timer midt på natten, mot en pris som kan være opp til 10 ganger høyere enn strømsprisen, kan det jo bli oppfattet som en grei ordning når strømregningen i februar kommer ut med null.

 

Kanskje ligger fremtiden i en markedsbasert, selvbestemt leveringssikkerhet?